Jeg har hatt jenter både fra butikk og oppdretter. Oppdrettsrottene og noen av butikkrottene har vært menneskevant og vant til å bli håndtert da de kom til meg, uten at det har gjort stor forskjell på sikt. Forskjellen mellom de enkeltes personlighet har også vært stor, men tamme vil jeg altså ikke kalle dem.
Jeg stusser derfor når jeg leser her på forumet om de tamme rottene (og har jo møtt noen og). Og lurer selvfølgelig: hvorfor så stor forskjell? Og: hva gjør jeg galt?
Jeg har selv tenkt på flere muligheter. Den ene er hvilket fokus man har i sitt rottehold. Jeg har f.eks. aldri tenkt på rotter som kosedyr, et dyr jeg skulle ha for å kose med. Jeg er opptatt av rotter og opptatt av at de skal ha det best mulig, jeg er interessert i å lære om dem og jeg liker å studere dem og se på dem når de sysler med sitt. Når jeg aktiviserer dem er det alltid med fokuset "hvordan er det i naturen, hvordan skal de få brukt og stimulert alle sine sanser og sin intelligens". Når jeg lufter dem prøver jeg å lage et mest mulig rottete miljø, litt sånn autentisk naturmiljø (søppeldynge? kloakk? Nei, ikke sånn!). Utenom at jeg selvfølgelig liker å småprate med dem (de bor ved siden av sofaen, vi har mange interessante diskusjoner) og være sammen med dem når de er ute, har jeg i liten grad dyrket den personlige kontakten om dere skjønner.
Det er også helt klart at det er andre som bruker MYE mer tid på rottene sine enn det jeg gjør, og der merker jeg godt forskjell selv: i travle perioder blir de klart mindre tamme, og endringen skjer ganske raskt. På den annen side bruker jeg tross alt GANSKE mye tid på dem, uten at det har endret saken

Jeg har også tenkt at man fortolker rotta si litt som man vil. F.eks: Det er stadig rotter her på forumet som lager "koselyder" når de er syke eller den aller første dagen eieren har dem. Jeg tenker jo da at man kanskje fortolker berolige-seg-selv-lyder som koselyder, og kanskje gjør vi også slik i andre sammenhenger, fortolker adferd og kontakt litt som vi ønsker.
Den siste (og litt triste) forklaringen er dette med å ha "lag" med dyr. Jeg har alltid vært glad i dyr og opptatt av dyr, men kan ikke si jeg har opplevd å ha spesielt "lag" med dem. Husker også at min tobente samboer kommenterte at jeg virker usikker når jeg f.eks. må ha fatt på en av dem, at jeg begynner å famle. Og da brer panikken seg meget raskt i buret! Og så har jeg opplevd det omvendte: Da veterinæren sa at min superskvettene Timotei måtte få øyesalve to ganger om dagen i fjorten dager, holdet jeg på å knekke sammen (av latter heldigvis), det så jeg på som den mest umulige oppgave. Men så var vi jo pent nødt da, og det viste seg å funke kjempefint. Jeg var så bestemt og konsentrert at jeg bare fikk fatt på henne på første forsøk, holdt henne med fast grep og fikk det unna.
Jeg mener, det er jo helt klart at noen mennesker er spesielt flinke med dyr og at enkelte kan få en helt spesiell kontakt, da må det jo være andre også, (som meg

Jeg er kommet fram til følgende vitenskapelige oppsummering av årsaksforholdene når det gjelder mangelen på tamhet hos jentene mine: 10% tilfeldighet (rottenes personlighet), 45% mangel på fokus på dette fra eier og 45% manglende rottelag. Kom jeg til 100% nå?

Jeg skulle så gjerne hørt andres tanker om temaet temming! Og før jeg gir meg må jeg legge til at jeg alltid har vært glad og fornøyd med rotteholdet mitt (selvfølgelig, ellers hadde jeg ikke fortsatt) og har alltid opplevd rottene mine som sunne, glade og nysgjerrige. Det er bare dette med tamhet jeg begynte tenke på... Og har jeg rett og slett ikke evnen til å bli "kompis", så får jeg bare fortsette å glede meg over å se på dem, pusle med dem, prate med dem, ta bilder, lese om dem, finne på interessante burinnredninger, aktivisere dem når de er ute etc etc etc :rottehode: