Forskjell mellom oppdrettsrotter og dyrebutikkrotter

[Julie Erlandsen]

Min egentlig første rotte fra andre enn mitt eget oppdrett (der mye har rot i dyrebutikkrotter) kjøpte jeg av Heidi fra hennes siste kull.
Mitt grunnlag her for å sammenligne i forhold til tittel på tråden er derrfor veldig veldig lite.
Likevel er det en ting som slår meg hver eneste dag. Mine dyrebutikkrotter har jeg jobbet helt fra grunnen med. Lokket og fått grundig testet min tålmodighet i forhold til å få dem trygge på hender og hverandre. Ikke minst seg selv.
Det kanskje aller rareste med det, er at om jeg har hatt et par dager som har vært litt travle der ungene har stelt også mine rotter, sitter de kanskje der og er mer redde igjen. Det er uhyre vanskelig å jobbe frem et grunnlag av tillit som bare er der. Det må fylles på hele tiden. Noe jeg selvfølgelig skjønner at vi bestandig må i fohrold til dyrene våre, men det spesielle er at man så fort må begynne så langt nede.
Dierpmis er annerledes. Han er treyggere på meg. Han kan ligge på ryggen i hendene mine, og han strikoser seg. Det gjør han ogsånår jeg er tilbake igjen etter at ungene mine har snakket mest med han et par dager. Han tør stole på, på en måte mine andre rotter ikke gjør. (kanskje med unntak av hans bestevenn Astor) Når han er løs, ser jeg også noe som for meg er helt nytt. Han løper rundt, og om han blir skremt av noe, titter han opp på meg, snakker jeg beroligende løper han videre. (med mindre han blir veldig redd, da) Mange av de andre ville kanskje ha gjemt seg et sted.
Med Dierpmis har jeg bedre avstandskontakt. Enkelte av de andre rottene, må være ganske fysisk nær meg for at de skal være mottagelige for "samtaler". Slik er heller ikke Dierpmis.
Jeg har også jobbet mye mindre med Dierpmis enn med de andre. Med han har det egentlig vært mest kos.

Det er så mange som snakker om oppdrettsrotters fortreffelighet. HAdde bare lyst til å si litt om min erfaring med hva som kan være annerledes med en oppdrettsrotte i forhold til en dyrebutikkrotte. Min oppdrettsrotte er så utrolig mye enklere å ha med å gjøre, så utrolig mye enklere å forstå enn de andre. Kanskje tilfeldigheter? Ikke vet jeg.
Om noen tror jeg bare mener å reklamere for en bestemt oppdretter, så er det faktisk ikke min mening denne gangen. Hadde bare lyst til å si litt om min minimale erfaring med forskjellen mellom oppdrettsrotter og dyrebutikkrotter.
Flere som har lignende opplevelser?

mvh en fornøyd rotteeier.
Julie

[Hedda]

Har to oppdrettsrotter og en dyrebutikkrotte (og en rotte til som nettopp har kommet i hus så jeg har ikke rukket å bli så godt kjent med ham enda). Min erfaring er at det ikke er noen forskjell på dem. De er like nysgjerrige alle sammen og ingen av dem er vanskelig å ha med å gjøre. Kanskje jeg har vært ekstremt heldig med min dyrebutikkrotte? Han har hvertfall aldri vært spesielt redd eller nervøs så lenge jeg har hatt ham.

Dette er kanskje et dårlig bidrag, men..

[kikky]

jeg har også merket forskjel på dyrebutikk rotter og de som kommer fra oppdrettere, dyrebutikk rotter er kanskje mer nervøse og skeptiske i førsten, men begynner å stole på deg og ha tillit til deg etter vært, sånn har det hvertfall vært for meg

[Julie Erlandsen]

Hedda: Ikke i det hele tatt noe dårlig bidrag!! Jeg er bare nysgjerrig, jeg! Det kan jo også være min Dierpmis som er spesiell. (altså oppdrettsrotten min)
Jeg vil vel kabnskje tippe at mye koker ned til at de største forskjellen befinner seg mellom individer?
mvh Julie

[Topolinis]

Samme her som deg Julie, mine dyrebutikkrotter må jeg stadig jobbe med for å holde det på samme nivå, mens oppdrettsrottene mine tar det som en selvfølge at jeg er til å stole på. De springer rundt , og søker kontakt med meg med jevne mellomrom, mens de fra dyrebutikk er mer utrygge. Enkelte av mine rotter fra oppdretter, som f.eks Anya oppfører seg mer som hund enn som rotte, og fotfølger meg når hun går løs. Det samme gjorde min Nelly, fra privat oppdretter. Hun kom også når jeg ropte på henne. Men jeg har også merket at rottene fra Nederland er mer lik dyrebutikkrottene enn oppdretterrottene mine, og tror noe av det er det høye antallet rotter oppdretter har, og dermed tiden oppdretteren har til hver enkelt individ...

[§ RatGirl §]

Mine to første rotter som var dyrebutikkrotter var nysgjerrige og tamme fra dag 1 Diddi som også er kjøpt i dyrebutikk tror jeg er en tøffing av natur, hun har alltid vært den som tørr alt og utforsker ukjente og skummle steder. Men hun var ikke så veldig kontaktsøkende i starten. Skulle heller utforske alt annet enn meg

Mine oppdretterrotter har også vært tamme fra jeg fikk dem, tar det som en selvfølge egentlig når rotta kommer fra en oppdretter. Lille Mari var litt redd i begynnelsen, ikke for meg egentlig, men hun ble vel overkjørt av de andre jentene mine. Dessuten var hun veldig liten Nå har hun blitt stor og tøff!

Men jeg tror det er veldig ofte at det er forskjell på dyrebutikk- og oppdretterrotter. Mange av dyrebutikkrottene kommer jo fra en leverandør i Sverige. Som leverer til alle dyrebutikkene i Norge hvis jeg ikke tar helt feil. Da sier det jo litt om hvor mye håndtering rottene har fått....

Personligheten til rotta kommer vel også med. Noen er litt skeptiske av natur andre tøffre.

[Alvrina]

Hmmm, jeg vil ikke si jeg har merket forskjell.
Det enste er at det har tatt lengre tid å temme dyrebutikk rotter en oppdretter rotter, noen har jeg måttet jobbe lenge med, mens andre ble tamme på dag 1 .

[Roger&Ingrid]

Vi har også merket forskjell på dyrebutikkrotter og oppdrettsrotter. Den største forskjellen er nok de store forskjellene mellom dyrebutikkrottene; My var tam, kontaktsøkende og tøff fra dag en, mens Spinus brukte mange, mange måneder på å bli trygg på oss. Den eneste av oppdrettsrottene våre som ikke var trygg på å bli håndtert fra dag en, var Lyn, men hun hadde akkurat hatt et litt ublidt sammenstøt med en av Idas andre rotter rett før hun kom til oss og var bare litt skvetten. Til gjengjeld var hun den mest tilpasningsdyktige av alle våre; hun gled rett inn i damegjengen!

Topolinis-rottene våre er alle veldig, veldig trygge på oss; de stoler fullt og helt på oss og søker mot oss for å få oppmerksomhet, kos og trøst. Særlig Tommeliten har knyttet sterke bånd til oss (meg) og viser tydelig at vi er en del av flokken hans ved å stelle huden vår. Det tok litt tid før Spinus, Søta og Toffa så på oss med samme øyne, men de kommer etter.

Vår erfaring kan vel sammenfattes slik: Rotter fra privat oppdrett er generelt sett tryggere på andre rotter og mennesker og fungerer bedre sammen med begge enn det dyrebutikkrotter gjør. Det er også mindre forskjeller mellom rotter fra privat oppdrett, når det gjelder hvor utadvendte de er. Dyrebutikkrotter kommer i mange flere varianter, hva sosialisering angår. Det virker som om det spiller en stor rolle hvor dyktige dyrebutikkene og deres "oppdrettere" er i håndteringen av rottene. Vi har også opplevd mer sykdom/sykdomstendenser hos dyrebutikkrotter enn hos oppdrettsrotter.

Og: Vi har bare erfaring med rotter fra ett oppdrett (Topolinis), men det er til gjengjeld SVÆRT gode erfaringer!! (litt reklame)

[Anne Mai]

det er vel heller hvor mye de er blitt håndtert med fra fødselelen til de blir avvent som har noe å si, mener nå jeg

[marita-84]

Einar kjøpte jeg fra dyrebutikk(samme kull som Diddi til Ratgirl)! Fra første dag var han skikkelig tam. Lå hele dagen i fanget mitt og sov, aldri noe problem å ta han ut fra buret. Han har aldri vist agressive tendenser(bortsett fra å ta munnen over fingeren min da han ville vinne en krangel..men brukte aldri krefter, så kan ikke kalle det å bite)! Timmy overtokk jeg fra en annen da han var 3-4 mnd, så han vet jeg ikke hvordan var da gamle eieren fikk han!

[Roger&Ingrid]

det er vel heller hvor mye de er blitt håndtert med fra fødselelen til de blir avvent som har noe å si, mener nå jeg

Det er nok et av poengene med tråden. Forskjellen ligger kanskje i både sosialisering og gener; hvor mye tid oppdretter har brukt på rottene og hvor nøye han/hun har vært i sine valg av avlsdyr spiller nok en stor rolle.

[Julie Erlandsen]

Hei!
Fint at så mange svarer! Det er viktige spm i forhold til hvilke beslutninger som må tas mht avl.
Man kan jo diskutere masse rundt temaet om gener eller sosialisering er det viktigste. Skal ikke gå inn på det annet enn at begge deler er utrolig viktig.
Jeg har hatt mye med dyr å gjøre, div dyrearter. En ting som jeg ser igjen og igjen er at det er enkelte ting som er veldig veldig vanskelig å avle seg bort fra. Andre ting kan man avle seg vekk fra med få grep. Nå snakker jeg bare av erfaring, ingen viten utover det. Men det virker på meg som om temperament er noe av det mest vanskelige å avle seg vekk fra. Vanskelig i den grad at jeg mener det absolutt ikke er tilrådelig å prøve. Interessant blir da spørsmålet om HVA helt konkret som er et type temperamnet som vi ikke skal godta. Jeg har i det siste begynt å lure på om jeg heretter skal være enda strengere enn hva jeg har vært. Jeg har aldri hatt aggresjonsproblemer hos mine rotter. Men jeg ser en del lunefullhet, en del av lite tillit til omverdenen, litt vel mye skyhet. Litt vel mye av dette som vi ofte ser av beskrivelser av dyrebutikkkjøpte rotter. Noen av disse rottene er født her og jeg vet hvordan de har hatt det fra dag 1. De har fått all den oppmerksomhet de har hatt krav på. For meg faller derfor dette poenget med ikke nok oppmerksomhet fra starten bort, fordi jeg vet de har fått det. Det er noe her som må ligge i genene.
Jeg beklager om dette ikke er interessante spørsmål for andre enn meg selv, men jeg har iallefall lært en del ting de siste par årene.
- temperamnetsvurderinger skal gå langt utover aggressive utfall.
En rotte som er frisk både fysisk og psykisk, og som fungerer både blant folk og rotter uten aggressive utfall, er kanskje for min del fra nå av likevel ikke et avlsdyr om han/hun ikke er tilstrekkelig tillitsfull. Gunnen til dette er at jeg mener ut fra min erfaring som avler av både rotter og andre dyr at dette ikke handler så mye om sosialisering som vi kanskje har trodd. GHadde det vært såvidt mye av en sosialiseringssak, tror jeg det ville ha vært mye enklere å avle seg bort fra slike problemer.
Tar jeg feil, vil jeg gjerne høre om det.
Og om noen har flere forskjeller på sine rotter å fortelle om, vil jeg gjerne høre. Alt slikt hjelper i forhold til å ta de riktige beslutningene når de neste kullene skal planlegges.
mvh Julie

[Nemesis]

Synes det du skriver her er viktig Julie. Temperament er mye mer enn det å bare aggresiv eller ikke. Nå har jeg begrenset med erfaring, har bare 4 rotter og alle er fra dyrebutikk. Men jeg ble sittende å tenke på Dumbo'n min da jeg leste innlegget ditt. Han er ei spinnvill rotte som ingen har kontroll på (bortsett fra Silver da, han er ofte ute å henter ham inn). Dumbo'n er en utrolig pussig figur som vi ofte ler oss skakk av, og vi er veldig glade for at akkurat han bor hjemme hos oss, men det kunne ikke falt meg inn å bruke ham i avl. Han er rett og slett for skvetten. Han fyker rundt som et uvær når han er ute, vil ikke bli tatt på, ihvertfall ikke løftes, og komme når vi lokker på ham - glem det! Sitter støtt som et fjell under sofaen da. Han kan driste seg til en snartur på skuldra hvis vi har noe godt, men han blir ikke lenge og da snuser han vilt rundt i ansiktet og ørene før han haster avgårde. Hadde vi ikke hatt Silver vet jeg ikke om jeg hadde tatt sjangsen på ha ham ute, for vi får ham ikke inn

Jeg synes en avlsrotte skal være god og tilitsfull, en rotte man har god kontakt med. Ungene skal jo bli nettopp kjæledyr, og da blir det jo meningsløst når rotta er veldig sky. Rotter er ikke bare levende pynt, men en del av familien synes jeg!

(Nå er det jo mange flere grunner til at nettopp Dumbo'n aldri kunne vært avlsrotte, det er jo som kjent både sykdom og aggresjon blant brødrene, men nå tenker jeg bare på personligheten hans siden det var det innlegget handlet om).

[Roger&Ingrid]

Enig med naboen! Jeg synes at et dyr som selges som kjæledyr (og man selger vel strengt tatt ikke et dyr som avlsdyr, men hovedsakelig som kjæledyr) må tåle en "støyt"; de må takle kontakt med mennesker og andre rotter uten å bli aggressiv på noen måte. Det beste eksemplet vi har, tror jeg må være Sludd; han har et temperament som er så mildt, så mildt! Han blir aldri stresset av mennesker og viser en helt utrolig toleranse ovenfor andre rotter. Han trekker seg heller ut av en vanskelig situasjon enn å hevde seg og er rolig og avbalansert bestandig. Når vi "prøver" ham med Spinus, viser Sludd tydelig at han respekterer Spinus sine vansker med å håndtere andre rotter og avventer Spinus sine reaksjoner. Han liker riktig nok ikke å gå inn i buret (utrolig hvor mange armer og bein en rotte kan ha når den skal inn i buret), men vi synes han rett og slett er det perfekte kjæledyr!

En annen ting jeg synes er viktig, er at en rotte (eller hvilket som helst kjæledyr) ikke skal la seg stresse opp slik at den biter et menneske. Vi kan herje med Rim, My, Toffa, Lyn, Sludd og Tommeliten uten å være redd for at de skal bite; de gjør det ALDRI. Søta og Spinus har bitt oss før, men ikke på over et halvt år. Dette har sikkert noe å gjøre med hvor trygge rottene er på omgivelsene sine og hvor mye de stoler på menneskene "sine", men det kan kanskje også ha noe å gjøre med hvor dominante de er? Uansett, jeg synes det er viktig at et dyr som avles frem som kjæledyr, skal kunne tåle moderat "herjing" fra menneskenes side. Med det mener jeg: å bli løftet, klappet på og holdt (til en viss grad). Nå kan en jo diskutere hvor riktig/feil det er å kjøpe dyr til barn og med hvilken rett vi avler dyr for å ha dem som selskap, men det blir vel en annen tråd. Dessverre tror jeg, basert på egen erfaring, at en del (om ikke de fleste) dyrebutikkene er mer opptatt av kvantitet enn kvalitet.

[Julie Erlandsen]

Takk for mange fine innlegg. Jeg lærer hele tiden.
Er det flere som har ting å komme med angående hva de tror er grunnen til at deres rotte er som den er, blir jeg glad for å få høre om det.
Det er min oppgave som avler å prøve å se hva som kan være interessant info for meg og hva som ikke er det. Bedre å fortelle for mye enn for lite.
Hva gjør en rotte til det den er?
Redde rotter, har de ofte hatt ubehagelige opplevelser?
Er en veldig sosialt ustabil rotte oftere en dyrebutikkrotte enn en oppdrettsrotte?
Hvordan har dere opplevd en rotte som har sittet lenge i dyrebutikken?
Jeg tror kanskje at mye med rottas sosiale plass i flokken hadde vært gjordt om rotteungene uten unntak hadde fått være hos sin mor lenge nok. Ja, iallefall om rottemor var en god mor.
De rottene jeg VIRKELIG har hatt problemer med er de som har flyttet fra mor kanskje bare 3 uker gamle. Det virker som om de ofte er totalt uten forståelse for hva de selv er for noe.
Det triste er jo da at det er rundt 3-4 uker gamle dyrebutikken gjerne vil ha rotteungene.
Jeg kjenner til den fine brosjyren NTF har laget. Den er flott! MEn jeg tror likevel det hadde vært fint å komme nærmere hva som er den viktigste årsaken til temperamentsavvik hos rottene. Eller mener noen å vite det?
mvh Julie