Noen tanker om temming

[Maria]

Har fundert på dette med temming lenge. I voksen alder har jeg rukket å ha åtte rotter over en perioden på 4-5 år. Bare en av disse har vært det jeg vil kalle tam. Hun gikk rett ut i hånda når jeg åpnet døra, nappet aldri hverken meg eller andre, og jeg kunne når som helst løfte henne opp, flytte henne og bære henne rundt uten noen protester overhodet. De resterende har vært ulike, men har generelt vært aktive og nysgjerrige rotter. De kan gå i hånda hvis det er for å komme til noe, klatre på meg når de er ute og komme løpende på godbit-signalet, men tåler f.eks. ikke å bli tatt på eller løftet, og de fleste har jeg opplevde som skvettne og lettskremte.

Jeg har hatt jenter både fra butikk og oppdretter. Oppdrettsrottene og noen av butikkrottene har vært menneskevant og vant til å bli håndtert da de kom til meg, uten at det har gjort stor forskjell på sikt. Forskjellen mellom de enkeltes personlighet har også vært stor, men tamme vil jeg altså ikke kalle dem.

Jeg stusser derfor når jeg leser her på forumet om de tamme rottene (og har jo møtt noen og). Og lurer selvfølgelig: hvorfor så stor forskjell? Og: hva gjør jeg galt?

Jeg har selv tenkt på flere muligheter. Den ene er hvilket fokus man har i sitt rottehold. Jeg har f.eks. aldri tenkt på rotter som kosedyr, et dyr jeg skulle ha for å kose med. Jeg er opptatt av rotter og opptatt av at de skal ha det best mulig, jeg er interessert i å lære om dem og jeg liker å studere dem og se på dem når de sysler med sitt. Når jeg aktiviserer dem er det alltid med fokuset "hvordan er det i naturen, hvordan skal de få brukt og stimulert alle sine sanser og sin intelligens". Når jeg lufter dem prøver jeg å lage et mest mulig rottete miljø, litt sånn autentisk naturmiljø (søppeldynge? kloakk? Nei, ikke sånn!). Utenom at jeg selvfølgelig liker å småprate med dem (de bor ved siden av sofaen, vi har mange interessante diskusjoner) og være sammen med dem når de er ute, har jeg i liten grad dyrket den personlige kontakten om dere skjønner.

Det er også helt klart at det er andre som bruker MYE mer tid på rottene sine enn det jeg gjør, og der merker jeg godt forskjell selv: i travle perioder blir de klart mindre tamme, og endringen skjer ganske raskt. På den annen side bruker jeg tross alt GANSKE mye tid på dem, uten at det har endret saken

Jeg har også tenkt at man fortolker rotta si litt som man vil. F.eks: Det er stadig rotter her på forumet som lager "koselyder" når de er syke eller den aller første dagen eieren har dem. Jeg tenker jo da at man kanskje fortolker berolige-seg-selv-lyder som koselyder, og kanskje gjør vi også slik i andre sammenhenger, fortolker adferd og kontakt litt som vi ønsker.

Den siste (og litt triste) forklaringen er dette med å ha "lag" med dyr. Jeg har alltid vært glad i dyr og opptatt av dyr, men kan ikke si jeg har opplevd å ha spesielt "lag" med dem. Husker også at min tobente samboer kommenterte at jeg virker usikker når jeg f.eks. må ha fatt på en av dem, at jeg begynner å famle. Og da brer panikken seg meget raskt i buret! Og så har jeg opplevd det omvendte: Da veterinæren sa at min superskvettene Timotei måtte få øyesalve to ganger om dagen i fjorten dager, holdet jeg på å knekke sammen (av latter heldigvis), det så jeg på som den mest umulige oppgave. Men så var vi jo pent nødt da, og det viste seg å funke kjempefint. Jeg var så bestemt og konsentrert at jeg bare fikk fatt på henne på første forsøk, holdt henne med fast grep og fikk det unna.

Jeg mener, det er jo helt klart at noen mennesker er spesielt flinke med dyr og at enkelte kan få en helt spesiell kontakt, da må det jo være andre også, (som meg ) som sender ut vibber dyrene ikke blir trygge på?!

Jeg er kommet fram til følgende vitenskapelige oppsummering av årsaksforholdene når det gjelder mangelen på tamhet hos jentene mine: 10% tilfeldighet (rottenes personlighet), 45% mangel på fokus på dette fra eier og 45% manglende rottelag. Kom jeg til 100% nå?

Jeg skulle så gjerne hørt andres tanker om temaet temming! Og før jeg gir meg må jeg legge til at jeg alltid har vært glad og fornøyd med rotteholdet mitt (selvfølgelig, ellers hadde jeg ikke fortsatt) og har alltid opplevd rottene mine som sunne, glade og nysgjerrige. Det er bare dette med tamhet jeg begynte tenke på... Og har jeg rett og slett ikke evnen til å bli "kompis", så får jeg bare fortsette å glede meg over å se på dem, pusle med dem, prate med dem, ta bilder, lese om dem, finne på interessante burinnredninger, aktivisere dem når de er ute etc etc etc :rottehode:

[Roger&Ingrid]

Vanskelig tema, dette. Jeg ikke mye om det, men jeg, som deg, at håndlag med dyr har litt å gjøre med hvor tamme dyrene blir.

Jeg er veldig opptatt av at dyrene jeg omgir meg med skal ha tillit til meg. Jeg tror selv jeg har et ganske godt lag med dyr og at jeg er ganske god til å tolke kroppsspråket deres. Søsteren min har en kanin som er litt dårlig sosialisert; hun (kaninen, altså) blir så nervøs av å få klippet klørne at hun av og til biter søsteren min. Når jeg klipper klørne derimot, ligger hun stille uten store protester. Jeg snakker meg henne, koser og klapper og tar forsiktig, men bestemt, tak i ett og ett bein og klipper løs. Hun får masse skryt for hver klo som klippes og en god pause med kos mellom hver fot. Spinus og jeg har også et svært godt forhold: Jeg snakker alltid til ham før jeg lar ham få snuse på fingrene mine. Nå tror jeg han ser på meg som et trygt holdepunkt i livet; når han skal søke trøst og sikkerhet, prøver han å gjemme seg ved eller på meg. Roper jeg på ham, kommer han galopperende bort for å få kos. Tommeliten lukker øynene, løfter hodet og skjærer tenner hvis jeg begynner å godsnakke med ham. Jeg lager rottelyder når jeg snakker med rottene (og av og til tar jeg meg selv i å skjære tenner når jeg ikke er i nærheten av rottene også.....hm....). Jeg liker veldig godt å kommunisere med dyr (hvis man kan kalle det kommunikasjon. Dyrene tenker sikkert: "Her kommer hun teite som tror hun kan snakke med oss. Blæ...Vi får jatte med henne"). Jeg er ikke redd for å håndtere dyr, men jeg må se av hva slags kontakt de ønsker. Spinus vil ha kjærlig kos og massasje, Tommeliten ønsker seg å bli krafset ordentlig i den raggete pelsen sin, My liker å bli nusset på og herjet med, toffa vil bli klappet og matet .

Jeg vet ikke helt om det er noen fornuft i dette, men dette er tanker jeg har gjort meg angående dyrene jeg omgir meg med. Det sies vel at veien til mannens hjerte er gjennom magen, og veien til dyrenes hjerte ligger i matskålen. Jeg har et veldig godt forhold til kaninen Sputnik (eies av pappas samboer): Jeg begynte bare helt tilfeldig å fylle opp matskålen hans en dag jeg var innom. Siden har jeg fortsatt med det, og nå stoler han på meg. Jeg får klippe klør, kose og klappe, men ikke når han er i buret. I buret er Sputnik tøff og sjefete, i fanget har han et hjerte av plysj. Dyr er rare.

[lille lakris]

en kommentar til det med dyretekke: selv er jeg født med hundetekke, jeg elsker hunder og hunder elsker meg. kaninen min derimot, deler jeg nå med søsteren min som er født med kanintekke. han liker å sitte på fanget hennes og slikke henne på magen, helt avslappet. når han ser meg derimot, himler han med øynene (ja, ikke bokstavelig) og løper inn i sovehuset sitt. "herlighet- der er ho med hundelukten og klosaksen."

jeg har vært fascinert av rotter i mange år, men må innrømme at jeg var litt usikker på mira i begynnelsen. jeg har blitt ganske kraftig bitt av dyrebutikkrotter og venners rotter som ble skremt tidligere, mens picasso, rotta til søsteren min, bet aldri noen. jeg har hatt fire dverghamstere på rappen og også natalmus, som er kjent for å nappe. disse hadde jeg stort sett ingen problemer med. dverghamstere er jo små dyr, tennene på en rotte er noe ganske annet.

nå er jeg helt trygg på mira. vi vet begge at vi ikke vil skade hverandre.
hun er trygg på meg og jeg vet at hun ikke vil bite. hun liker imidlertid å ta kontakt selv. jeg kan ikke uten videre plukke henne ut av buret. når hun først er ute av buret og løper rundt på sengen eller i bokhyllen, kan jeg fint ta henne opp og sette henne på skulderen eller holde henne et øyeblikk. så raser hun videre. mira er en veldig snill rotte, men som jenter flest klarer hun ikke sitte stille.

[LILO]

Hmmm... Jeg har 9 rotter, og når jeg åpner burene deres kommer hele gjengen ut i full fart. Holder jeg på med noe inni buret har jeg plutselig en hel drøss med rotter krypende over hele meg. Både jeg og barna mine kan bare åpne buret, så kommer de springende, eller vi kan løfte de rett opp uten at de gjør motstand. De blir helt "Ragdoll" når vi tar i dem. Sånn er hele gjengen, noen mer enn andre selvfølgelig, men de får enormt mye oppmerksomhet og, da, og ungene har blitt håndtert fra de var få dager gamle.. Helst jeg og minstejenta som holder på med de, og det blir ganske mange timer pr. dag... Har sikkert litt å si det...

[Hoyst_87]

hm.. Hoyst er ikke så tam han.. I det siste har han vært mer ivrig på å gå ut av buret selv iallefall, men han kommer ikke bort uten videre.. bare hvis han tror det er noe som skjer, at det er godbit på gang eller noe sånt! prøver å kose med ham, og han kan like det litt, men heller sjelden! hm.. rare dyret..
er kanskje det at han ikke er ute så mye, for har ikke så mange aktiviseringsmuligheter på rommet mitt.. vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det, men.. har jo senga, men den syns han er ganske kjedelig, vil ned på gulvet hele tida, og så vil han inn i buret, da står han foran pulten(som buret står på), og piper litt..
æsj.. må få meg eget hus jeg, sånn at han kan få gå løs i stua.. :D

[Fint_Lite]

Med engang rottene her oppdager med er det konkurranse om min oppmerksomhet...alle vil bli tatt opp. Selv hun minste på 6 uker har begynt å bli ivrig...Jeg har heletiden løftet opp rottene og sagt hei, kommer det ei til løfter jeg henne opp å sier hei...av og til har jeg med noe godt til dem. Men kommer mest uten godt....da jeg er ute sammen med de på badet er det meg som er den atraktive å klarte på. Da jeg åpner luka er det krangling om hvem som skal komme først ut til meg....jeg må bare le....Ikke er de ute etter å bite, bortsett fra My da, som er veldig nysgjerrig og skal smake på alt..(ikke hardt)
Men ellers så kan jeg egentlig gjøre hva jeg vil med de...ganske tolmodige..... Etter at Vesla døde fikk jeg og Tjukka et sterkt bånd, så det er henne jeg kjenner ut og inn på kroppsspråk, og øynene hennes er lette og lese.....de tre små ar jeg ikke blitt så godt kjent med, men det kommer...oppdaget uike koselyder fra de....ikke alt som er kos da jeg ser antydninger til redsel/ stress i dyret...(kanskje begynt å bli litt kjent med de alikevell da..?)

Men nå skal de få litt frokost av meg!!