Enerotter og adferd

[Lucifer]

Ser av poster rundt omkring i forumet, at ikke alle vet at rotter bør holdes sammen. Når jeg fyker rundt og forteller om Lucifers bravader, reklamerer jeg indirekte for alenehold, og det er ikke meningen. Så nå vil jeg forklare hvorfor Lucifer er alenerotte, og hvorfor andre rotter ikke bør være det.

Desember 2007 fikk jeg en tekstmelding fra mamma. Kjæresten til en kompis av broren min (!) hadde hatt en rotte i 3 måneder, men hun var gått lei den. Nå sto den i en trekkfull gang, på et kaldt flisgulv, og ville krepere av lungebetennelse innen kort tid. Om jeg kunne være så snill å adoptere den? Ja, det hadde jeg ikke hjerte til å la vær. Jeg fikk vite at den var en skikkelig drittrotte, som spiste på alt, gjorde fra seg hvor det skulle være, beit folk til blods og var generelt slem, destruktiv og ondskapsfull. Den rotta har jeg fortsatt ikke sett noe til.

Synet som møtte meg var forferdelig. I et hamsterbur på 10 x 20 x 30 cm. satt en rotte på et rødt ammoniakkunderlag av tissevåt sagflis. Hun nøs, klødde seg og kastet seg frem og tilbake. Opprinnelig hadde hun hatt to etasjer, men de hadde hun spist opp! Ellers i buret fantes et pilråttent hus, en ødelagt vannflaske og en skål med noe som lignet på fuglefrø, det viste seg å være sånn gnagerblanding man får på butikken. Jeg satte meg ned og snakket med henne, og hun klatret oppover sprinklene og hang seg etter forlabbene i taket. "Kan du ta meg med til et bedre sted?" Jeg ville ta henne ut av buret med en gang, men ble møtt av ville protethyl som ikke ville ha den gærne rotta løs i huset sitt. Etter en rask inspeksjon fant jeg ut at Lucifer/Lucy (de visste ikke om det var gutt eller jente) hadde midd og lungebetennelse, var nesten 150 gram undervektig og utrolig engstelig av seg. Lucifer var nå et halvt år gammel.

Det viste seg fort at de største problemene var ikke helsemessige. Lucifer visste ikke hvordan man var rotte. Jeg hadde kjøpt et nytt Jennybur. Jeg hang opp tau, en hengekøye, rør og diverse leker i det, men Lucifer ante ikke hvordan hun skulle bruke det. Hun klarte ikke å klatre i noe annet enn sprinklene, og hun var ekstremt pysete. Det tok to uker før hun turte å gå på gulvet hvis jeg ikke var med, tre uker før hun klarte å holde balansen i Jennyrørene, og nesten ett helt år før hun klarte å klatre på tauene, hengekøya og de andre lekene i buret. Som en erstatning for den elendige klatrekunnskapen utviklet hun en særdels spenstig hoppeteknikk. Fortsatt tar hun heller sats og hopper fra gulvet og opp i armene mine, enn å prøve å klatre opp beina. Hun var redd for trange rom, og skrek hvis jeg prøvde å putte henne i en genser eller hette. I starten brukte hun sovehuset, fordi det var fristedet hennes, men nå som hun har blitt trygg og god kan ikke ti ville hester få henne inn i noe form for hus. Hun har reir på en hundeleke fra IKEA, som ble en fin, åpen seng.

Planen var at Lucifer skulle bli kvitt midden og lungeulumskhetene, så skulle jeg kjøpe en venninne til henne, og senere skape en større flokk som kunne være uavhengige av meg. Jeg valgte Luka, seks uker gammel og veldig trygg. Hun var kjempeleken, og klatret tau som en Tarzan, i tillegg til at hun var kjempekosete og tillitsful. Forhåpentligvis skulle hun lære Lucifer en ting eller to. Jeg satte henne i det gamle hamsterburet til Lucifer, åpnet døra på Jennyburet og ropte på Lucifer. Hun stakk hodet ut av døra, men bråstoppet da hun så rotta i det andre buret. Det skulle gå to dager før hun stakk snuta ut av buret igjen. Da listet hun seg så stille forbi Luka hun klarte, og hoppet opp i fanget mitt. Der ble hun sittende og stirre. Luka kom fra en stor flokk, og var syk etter å få hilse på Lucifer. Hun stakk forpotene ut mellom sprinklene hele tiden, noe som fikk Lucifer til å rygge femten meter hver gang. Etter en uke hadde Lucifer blitt vant med at Luka ikke kunne komme noe sted (selvfølgelig brukte jeg mye tid på Luka, men ikke når Lucifer var løs) og jeg bestemte meg for å introdusere dem for hverandre. Jeg plasserte meg i sofaen, og slapp rottene i sofaen. Luka gikk bort til Lucifer, for å hilse. Lucifer som hadde vært stiv av skrekk da hun oppdaget at minirotta var løs, bykset opp på skulderen min, og skrek. (Ja, hun kan skrike, og det høyt!) De neste møtene var like. Luka nærmet seg forsiktig, og Lucifer hoppet opp på meg for å få beskyttelse. Dette fungerte dårlig, og jeg tenkte at for å løse dette problemet, må det skje uten at jeg fungerer som en trygg sone. Jeg vasket hamsterburet, og tok ut alt så det bare var bunnen igjen. Det var nå eller aldri.

Luka gikk som vanlig bort til Lucifer, som prøvde å rømme. Hun hang seg i toppen av buret, men jeg tok henne ikke opp og Luka fulgte etter. Da Lucifer skjønte at hun ikke ble kvitt Luka, hoppet hun på henne og holdt henne nede. Powergrooming tenkte jeg. Luka fant seg ikke i denne oppførselen, og stilte seg på to mot Lucifer straks hun hadde kommet løs. Lucifer prøvde å rømme igjen, og det samme gjentok seg. Tilslutt ble Lucifer så stresset at jeg avbrøyt. Jeg prøvde igjen hver dag. I buret, i sofaen og på gulvet. Lucifer raste ned i vekt, Luka fikk en skikkelig knekk i selvtillitten og begge mistrivdes. Lucifer kunne ikke lese kroppspråket til Luka. Jeg trodde hun aldri hadde stått sammen med andre rotter, men jeg fikk senere vite at eieren en gang hadde sluppet en hannrotte ned i buret til Lucifer som hadde herjet noe inni granskauen med henne. Det kan forklare klaustrofobien og rotteangsten, men det kan også være tilfeldig. Etter to uker med mislykkete introduksjoner kunne ingen av rottene være løse. Luka ga seg som regel når Lucifer angrep, men problemet var at Lucifer ikke ga seg igjen, og det ble voldeligere for hver gang. Kun i ett tilfelle prøvde Luka å ta ordentlig igjen. Hun la seg på Lucifer og presset henne flatt mot bakken. Lucifer vred seg rundt og beit Luka så hardt i poten at jeg måtte tvinge munnen hennes opp.

Luka hadde ikke lyst lenger, sturet hele dagen og sluttet å leke. Lucifer angrep. Ikke meg, men buret til Luka. Lucifer gikk løs på gulvet, og Luka satt i det lille buret. Allikevel var det Lucifer som følte seg trua, og gang på gang gikk til angrep. Jeg skjønte at Lucifer var en alenerotte, og at Luka var på god vei til å bli det. Jeg omplasserte Luka, noe Lucifer stortrivdes med.

Og hun blomstret. Mennesker var hun vant med, og hun tok etter meg i ett og alt. For å undeholde henne fant jeg på mye rart, og det er ikke noe galt med intelligensen. Jeg kjøpte en ball som det ramler godteri ut av når den blir trillet, og viste med hendene hvordan den virket. Lucifer kikket på ballen, kikket på meg og begynte å dytte hånda mi i retning ballen! På julaften spiste vi nøtter. Jeg knekket dem til meg, mens Lucifer fikk med skallet på. Det tok ikke lang tid før hun klatret på armen min for å dytte nøtter mot nøtteknekkeren. Jeg har introdusert henne for en hund, en hest og et par katter, og hun har selv introdusert seg for en chinchilla (den var på rømmen, og Lucifer satte seg foran den på gulvet og begynte å lage lyder). Det er bare rotter hun er redd for.

Men: det er det som ikke er bra. Lucifer aner ikke hvordan hun snakker rottisk, hun er dømt til å leve med meg som rotta i sitt liv. Ja, hun trives. Men bare når hun er sammen med meg. Det er forferdelig egoistisk av oss å skape sånne rotter. I sommer var jeg bortreist i fire uker. Bestevenninna mi elsker Lucifer, og vice versa, så jeg trodde ikke det skulle bli et problem. Hun innredet et eget rom til Lucifer, men hun var omtrent ikke utenfor buret på de fire ukene. Hun spiste lite, og hadde mistet mye vekt da jeg kom hjem. Lucifer er som sagt klaustrofobisk, men den dagen jeg kom hjem fra sommerferie hoppet hun inn i genseren, og nektet å komme ut hele dagen. Det er ikke bra for henne å være så avhengig av meg. Jeg elsker Lucifer, og det er sant at vi ikke hadde blitt så knyttet til hverandre hvis hun hadde bodd i en større rotteflokk, for da hadde hun ikke trengt meg på samme måten. Jeg kan ikke lyve, det er selvfølgelig kjempemoro å ha noen som forguder meg på den måten, men det er ikke det rottehold handler om. Man bør ikke holde rotter, hvis man ikke ønsker at de skal være rotter. En venninne av meg foreslo at jeg burde sette ett kull på Lucifer. Hun syntes ikke det gjorde noe at Lucifer ikke kan lære ungene sine rottisk, de er jo tross alt bare rotter... Etter at jeg overtok henne ser jeg at hun finner tilbake til noen aspekter ved det å være rotte. For eksempel har hun i det siste begynt å klø forsiktig tilbake med munnen, og har plutselig begynt å lage reir. Men hun vil nok aldri kunne kommunisere med rotter, og jeg mener fortsatt at hun hadde hatt det bedre hvis hun hadde knyttet seg til ordentlige rotter, og ikke et nødløsningsmenneske.

[Mister]

Wow, for en nydelig tekst. Slev om du satt/sitter i en crappy situasjon, så er teksten kjempefint skrevet og det virker som om at både du og rotta trives. Da er det vel ingen som kan "kjefte" på deg for å ha enerotte. Noen ganger kan man ikke gjøre noe med det, og da får man heller bare la det være.

[Matmor]

Jeg sier bare hurra for innsatsen du har gjort og gjør for Lucifer.
Det er en vond og rørende historie.
Noen rotter kan bare ikke stå sammen med andre. Jeg har en slik selv for tiden, selv om det slett ikke er en som har Lucifers bakgrunn. De er krevende dyr. Man må jo være erstatningsflokk for dem...

[Biamora]

Fantastisk historie, rørende og trist på samme tid!

[Stine]

Å dette var kjempe bra skrevet!

[MiljamJenta]

Rørennde og trist histore! Kjempe bra at du tok deg av henne
Jeg tørr ikke tenke på hvordan det hadde godt med henne om du ikke hadde tatt henne med deg

[Larm]

Kjempeflott gjort av deg. Får tårer i øynene når jeg leser dette.
Jeg fikk selv en rottegutt som var alene. Han hadde et bitt i strupen og var livredd alt og alle. Han bet meg bare han gikk på låret mitt. Med masse tålmodighet i månedsvis, ble han en skjønn god rottegutt. Han fikk være med jentene av og til og var kjempesnill med de. Han fikk stort jennybur og ene jenten lærte ham å gå inn i rørene, og at de ikke var farlig selv om de beveget seg. Han forble en alenerotte, men blomstret voldsomt opp. Noen ganger tror jeg dette kan være til det beste for redde rotter.

[Karen---]

Veldig, veldig bra, Lucifer! Kjempe rørende og nydelig... Dødsbra skrevet og jeg skjønner denne "nødløsningen" veldig godt Flinke er dere!

[H+B+S]

Så flott å lese om et slikt spesielt bånd mellom rotte og menneske

[ssilje89]

nei sånn som du forteller det har hun det supert

bra du reddet henne

[utyske]

Dere høres ut som noe helt spesielt, skjønner så altfor godt deg og deres situasjon!

[Lucifer]

Takk for støtte og kommentarer alle sammen.

Mister: Merkelig nok har jeg aldri blitt kjeftet på for å ha enerotte, men egentlig burde jeg jo blitt det, ettersom ingen har visst hvorfor hun er alenerotte.

Matmor: Javisst er det krevende. Etter en lang dag på høyskolen og jobben, er det ikke bare å komme hjem og forklare at hun ikke får komme ut av buret, fordi jeg er sliten. Hun får alltid være ute minst en time, opptil flere hvis jeg sovner på sofaen.

Larm: Lucifer bet alt og alle før jeg fikk henne, og ødela alt hun kom over. Hun ville ikke kose, og gjemte seg hvis noen prøvde å ta henne ut av buret. Men da jeg kom for å hente henne, klatret hun opp av buret og opp på skuldra mi. Og hun har aldri bitt, hverken meg eller andre. Jeg synes det er like spesielt som resten av historien til sammen. Og jeg er enig, for noen rotter passer alenetilværelsen best, men det er først etter at de har hatt en dårlig erfaring som har lært dem det.

Både Lucifer og jeg trives, men som Karen--- sier, det er en nødløsning. Jeg fant på å fortelle Lucifers historie fordi så mange skaffer seg enerotter, uten å vite konsekvensene av det. Lucifer er konsekvensen.