Å ta farvel er det vondeste jeg har opplevd.

[Maxtine]

Nå er det lenge siden jeg har postet noe på forumet her og det er rett og slett fordi alle tre rottene mine er borte. Ozzy døde av blodforgiftning etter han fikk lus, Remy døde etter en operasjon, og Halvorsen ble en gammel mann som døde av kreft og sovnet stille og rolig inn en natt inni buret sitt. Alt dette skjedde i løpet av tre måneder. Jeg orket ikke skrive på forumet engang. Det var så forferdelig vondt. Enda to år senere sitter jeg her nå med klump i halsen og tårer i øynene mens jeg skriver dette, og jeg klarer enda knapt å fortelle folk muntlig om hva som faktisk skjedde med dem. Vi fikk oss aldri nye rotter igjen, fordi vi utviklet allergi mens vi hadde dem, og fordi det var så altfor vondt å miste dem...

Jeg ble rett og slett deprimert etter det skjedde og folk syntes jeg var helt idiot. "Det er bare rotter, du kan jo bare få nye igjen!" - "Jammen herregud, det er bare dyr! Ta deg sammen!", dette var noe av det jeg fikk høre etter det skjedde, og det gjorde ting bare vondt verre; å ikke bli forstått. For de var ikke bare rotter. De var familiemedlemmer og unga mine, og de skapte en sånn lykke i livet vårt at det ble forferdelig tomt hjemme når de var borte.

Jeg lurer altså da på om det er noen som deler denne smerten som jeg sitter igjen med? Alle tror jo at jeg er helt gærn.. De var jo liksom ungene mine som jeg hadde oppdratt selv siden de var små. Jeg visste og var godt forberedt på at det ville være vondt å miste dem, slik som det har vært med tidligere kjæledyr, men at det var så hindsides vondt hadde jeg aldri trodd...

(Føler at denne posten kanskje er et steg for meg for å komme meg videre i livet.)

[Marit Fosen]

Du er ikke gal, og jeg forstår deg veldig godt.

[Anniken.HH]

Etter at jeg mistet hjerterotta mi nå i Mars skjedde det noe med meg. Selv om jeg fortsatt hadde rotter, og de hjalp meg gjennom den sorgen, og mye annet etterpå, tok jeg liksom et skritt tilbake fra dem.
Rutinene var som før, de fikk fortsatt kos og luft og alt de kunne ønske, men jeg kunne ikke bli like følelsesmessig knyttet til dem, som til Skygge - hjerterotta.
Det har hjulpet på nå, og jeg har begynt å slippe dem innpå meg igjen.
Men de små potene setter så utrolig store spor!

Så jeg veit akkurat hvordan du har det, og hvor ufattelig sårende det er når folk du kanskje er glad i sier at du må ta deg sammen, for det er bare dyr.
Men selv om det gjør utrolig vondt å miste de små bartene, så er den tiden man får med dem så mye verdt, at jeg nesten kan tåle det.
Og de som sier alt dette rare, men ikke har opplevd sorgen av å miste et dyr, har også gått glipp av noe, for de har ikke fått elske et dyr.

[Maxtine]

Takk. Det er faktisk godt å få høre dette, at jeg ikke er den eneste som tar det så tungt... Vet om flere som sørger over hundene sine mange år senere, men en liten rotte er liksom "ikke verdt like mye" føler jeg folk tenker iblandt når jeg tar det opp.. Det virker ikke som om folk forstår det ved mindre man har hatt rotter selv.. :sorry:

[c00nan]

Måtte avlive min hjerterotte for noen uker siden og det var rett og slett helt jævelig.
Tror aldri jeg heller noen gang har hatt så vondt.. har flere rotter men føles allikevel så tomt ut uten henne :kjempetrist:
Jeg gidder ikke snakke med noen andre enn typen min om det (som har rotter selv), for det er ingen andre som helt forstår det.. så jeg gidder ikke å prøve å forklare noen det.. og mange ser jo bare på dem som skadedyr allikevel, MEN det er dems tap!

[Kesia Madeleine]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.. Jeg måtte avlive hjerterotten min på onsdag. Jeg visste ikke at jeg skulle gå fra den dyrlegetimen med Titus død og innpakket i et fleeceteppe...
Det er helt uvirkelig at han er borte nå.. Alt skjedde så fort. Han var helt unik og selve definisjonen av kjærlighet. Han var babyen min og ble en så enormt stor del av meg og livet mitt. Hjertet mitt svulmet alltid over når jeg tenkte på ham og det var han som gav meg styrke og trøstet meg når ting var tungt. Han hadde en helt spesiell måte å være på og å forstå meg på. Jeg bare så det i de kloke øynene hans at han forstod så mye mer enn noen andre gjorde.
Jeg elsket ham og jeg elsker ham fremdeles.
Titus var en skikkelig menneske-rotte. Han ville alltid ha selskap av meg og var en skikkelig mammadalt. Følelsene jeg hadde for ham var rett og slett en blanding av forelskelse og dyp kjærlighet.
Alt er så tomt og rart her nå, selv om jeg har tre rotter igjen, og jeg gråter lenge hver dag. Det gjør rett og slett fysisk vondt i kroppen over å gå å bære på denne sorgen og jeg føler meg så sliten og tappet for energi. Å sove er vel noe av det beste jeg vet for tiden, for da er jeg ubevisst og slipper å kjenne på sorgen. Men når jeg våkner om morgenen føler jeg meg bare helt fortapt. Det hadde liksom ikke vært så ille å bare sovne inn om nettene.
Jeg savner det deilige ansiktet hans, lukten av pelsen og å gni ansiktet nedi pelsen hans og kysse ham overalt på kroppen. Han elsket å få kyss og kos og han var aldri sen med å gi masse kyss tilbake. Det går ikke an å sette ord på hvordan han var og båndet vi hadde mellom oss. Jeg vet i hvert fall at jeg har mistet en enorm del av meg selv og jeg føler meg så ukomplett..
Å miste en sjelsvenn er det vondeste jeg har opplevd. Det er rett og slett helt forferdelig. Men livet må fortsette videre og man må prøve å tenke på de gode minnene man har og alle de fine stundene man har delt sammen. Disse rottene som er så savnet er virkelig heldige, for de har blitt elsket. De var heldige som fikk komme til oss og ikke til noen andre som ikke brydde seg om dem. Hos oss har de fått det beste rottelivet de noen gang kunne fått, og det vet de. I gjengjeld har de gitt oss noe helt spesielt og unikt, og det kan ingen ta fra oss, ikke engang døden. De har gitt oss uendelig med glede, kjærlighet, latter og et bånd som vil vare for evig selv om døden inntreffer. Sorgen man føler er dessverre kjærlighetens pris. Men vi er heldig som har fått elske dem og blitt elsket tilbake. <3
Jeg håper det går bedre med deg etterhvert, og du skal vite at du absolutt ikke er alene <3

[Milla]

Du er ikke den eneste, og du er så langt fra gal. Som de andre skriver her, så føler vi akkurat det samme.
Jentene mine er barna mine, jeg har oppdratt de fra de var 6-7 uker gamle. Sist vinter måtte jeg selv avlive hjerterotta, søstra hennes ble avlivet 1 år tidligere det igjen, som også var min hjerterotte. Jeg får fortsatt en klump i halsen av i det hele tatt å tenke på de... Mest herligste jentene <3
Det var ufattelig trist å miste dem. Etter at Luthien ble avlivet sis vinter mistet jeg helt lysten. Sorgen var stor. Det tok meg et halvt år å i det hele tatt skrive et innlegg på regnbuebroen.
Du er ikke alene! Men den gleden jentene gir meg, overgår sorgen av å miste dem, aaalt for tidlig etter min mening.