Info om rottebitt feber

[wollf]

Rottebittfeber er faktisk et ganske misvisende navn. 30% av dem som blir infisert med bakteriene har ikke fått dem via bitt. Man kan også bli smittet via kloremerker. Eller hvis du ikke vasker deg på hendene etter å ha gjort rent rotteburet. Det er nemlig mulig å få i seg smitte via munnen. Det er dessuten ikke bare rotter som kan være bærere: Rottebittbakteriene finnes både hos mus og andre gnagere. Folk er også blitt smittet av katt, hund og ilder, men hverken hund eller katt er kjent som naturlige bærere. De kan likevel ha vært smittekilde hvis de nylig har tatt en gnager.

Rottebittfeber er egentlig to sykdommer med mange likhetstrekk, som forårsakes av to forskjellige bakterier: Streptobacillus moniliformis og Spirillum minus. Streptobacillus moniliformis er vanligst i vår del av verden. Infeksjon med Spirillum minus har ikke vært sett i Norge. S. moniliformis gir feber innen 2-10 dager, gjerne sammen med kvalme, hodepine og muskelsmerter. Et par dager senere kommer gjerne et utslett og leddsmerter. Ved S. minus lukker såret seg, men etter 1-3 ukers tid blir området hovent, smertefullt, betent, og det kan dannes sår. Lymfeknutene kan også hovne opp. Det som er spesielt med rottebittfeber, enten det skyldes den ene eller den andre bakterien, er det svingende forøpet. Man blir tilsynelatende frisk etter få dager, men så kommer feberen og eventuelt andre plager igjen etter kort tid. Og slik fortsetter det.

Minst 50% av ville rotter og 10% av laboratorierotter bærer en eller begge bakteriene i munnen. Nå, at minst 10% av rottene er bærere betyr ikke at 1 av 10 som blir bitt utvikler rottebittfeber. Da ville sykdommen vært mye bedre kjent! Faktisk er det så sjelden at noen blir diagnostisert med rottebittfeber i Norge at enkelttilfeller har gode sjanse for å bli omtalt i fagtidsskrift. (Så mye for å beholde de detaljerte sykdomsopplysninger for seg selv hvis man forteller venner at man har hatt rottebittfeber.)


Dessverre påstår Folkehelseinstituttet i informasjonen om rottebittfeber at sjansen for å utvikle infeksjon er 10% etter bitt. Det blir misforstått slik at folk tror det er 10% sjanse for å få rottebittfeber etter rottebitt. Det forutsetter enten at omtrent alle som er bitt av en tamrotte med bakteriene i munnen blir syke, eller at 10% av de rottene som har bakterien i munnen, overfører sykdommen ved bitt. Ingen av delene er riktig. Faktisk, en studie fra USA angående infeksjonsfare fra bitt av (hovedsaklig) villrotter, hvorav minst 50% skal bære Streptobacillus moniliformis, oppgav total sårinfeksjonsfare på ca. 2%. Det inkluderer alle typer bakterier. Og det gjalt rottebitt som var så alvorlige at folk dro til legevakten på grunn av dem.

Ubehandlet rottebittfeber sies å har en dødelighet på ca. 10 %. Det er hvis man utvikler sykdom med de gjentagenede forløpene. Siden rottebittfeber altså kan oppstå uten at man er bitt, er det symptomer som alle rotteeiere bør kjenne til. Behandlingen bør starte så tidlig som mulig for å slå infeksjonen tilbake før den får gjort skade.

Infeksjon med Streptobacillus moniliformis er en artig sak sett fra en mikrobiologs synsvinkel: Bakterien kan opptre i to vekstformer. Hvilken av vekstformene den "velger" er miljøbetinget. Og bare den ene vekstformen er sykdomsfremkallende! Det er kanskje noe av forklaringen på hvorfor de som får smitten i seg, sjelden blir syke. I tillegg gir sykdommen forskjellig utslag hvis bakterien kom inn gjennom hud, enn hvis den ble svelget. Offerets immunforsvar har selvsagt også noe å si for utfallet.


hentet fra Matmor.info

[Kesia Madeleine]

Veldig interessant! Flott at dere la ut info om dette