Avlsspørsmål

[Heidi]

Jeg fikk et spørsmål på PM som jeg gjerne vil ta opp også på åpent forum, for å få fleres mening på. Det dreier seg om dette punktet i avlsveiledningen:

Dersom en av foreldrene må avlives på grunn av sykdom før fylte 2 år, bør avkom tas ut av videre avl.

Mitt svar var omtrent som følger:
Slik jeg ser det så må man se an hva det var foreldrene døde av eller ble syke av. Dessverre så er det få rotter nå som blir to år uten å få noen sykdommer, så noen ganger blir vi nødt til å avle videre på en linje selv om det har forekommet sykdom hos foreldrene på deres gamle dager. Men det gjelder å skille mellom alvorlige problemer og ikke så alvorlige problemer, og dette er veldig vanskelig. Jeg ville for eksempel ikke synes det var så veldig alvorlig hvis en hunrotte fikk en tumor når hun var mellom 1.5 og 2 år, hvis ikke mange av hennes søstre også hadde fått det. Da ville jeg kunne ta sjansen på å avle videre på linjen, men selvfølgelig gi opplysningene om tumor videre til alle som vurderte å kjøpe unger, slik at vi kunne være obs på tidlige problemer. Jeg ville stoppe linjen hvis det kom mange tilfeller av tumorer, men ikke hvis det var en enkelt hunn som fikk tumor etter fylte 1.5 år.

Hva så med luftveisinfeksjoner sent i livet? Hvis du kjenner foreldrenes søsken, og det ikke har forekommet luftveisinfeksjoner hos dem før fylte 2 år, og det ikke har vært noen problemer med ungene i det hele tatt, ville jeg godt kunne ha brukt linjen videre hvis en av foreldrene fikk luftveisinfeksjon i en alder av rundt 2 år.

Dette er to eksempler, når det gjelder spesifikke situasjoner med sykdommer eller problemer ville jeg sikkert se på det annerledes, jeg må ha hele bildet for å uttale meg spesifikt om en situasjon. Og uansett ville jeg alltid søke råd fra andre oppdrettere som jeg stoler på, slik at jeg ikke så meg "blind" på en parring jeg gjerne ville foreta, og overså problemer som kanskje var alvorlige. Og i tvilstilfeller ville jeg ha latt være å avle på hunnene fra en linje, og heller ventet til hannene var minst 1.5 år. Da ville jeg hatt en mye bedre oversikt over linjen, og kunne ha avlet videre uten å gå glipp av gode gener. Det er aldri en nødvendighet å parre hvis man er i tvil, det vil alltid dukke opp nye muligheter.

[Julie Erlandsen]

Veldig enig med Heidi.
For meg ville det være 2 viktige punkter: hvilken type sykdom det gjelder og hvor godt jeg kjenner linjen.
Hadde sykdommen som oppstod ikke vært av typer man vet er svært arvelig, kunne jge likevl ha valgt å stoppe linjen om det hadde vært en linje jeg ikke kjente så godt. For å være på den sikre siden.
Hadde samme sykdomstilfelle dukket opp blant dyr jeg kjenner godt, ville jeg jo hatt en mye bedre mulighet til å vurdere om det er forsvarlig å fortsette.
Jo mindre jeg kjenner linjen, jo strengere er jeg på hva jeg godtar.

Men jeg er helt enig i at dette punktet i avlsveiledningen bør vurderes fra tilfelle til tilfelle.

mvh Julie

[Roger&Ingrid]

Enig!

Kom bare på et lite spørsmål jeg har lurt litt på, angående temperament. Dette blir bare teoretisk, ettersom vi ikke ønsker å avle, men jeg er veldig glad i å gruble på rent teoretiske spørsmål, jeg.

Hvordan stiller det seg når en hann som i utgangspunktet var aggressiv ovenfor andre hanner og viste tydelig oppførsel som avvek fra det som er ønskelig (både fra avlshanner og rene kjæledyr), med tiden har endret adferd og gemytt? Jeg tenker på Spinus; han har blitt en helt annen gutt etter at han har blitt trygg på omgivelsene sine og oss. Jeg lurer på dette fordi jeg vet hva svaret hadde blitt dersom det var omvendt: Hvis en tilsynelatende snill og avbalansert hann ble aggressiv og oppførte seg truende med alderen, ville han selvfølgelig gått fra å være en potensiell avlshann til å bli utelukket fra avl. Men hva med en rotte som Spinus? Hvordan vurderer man rotter som går fra å være truende og aggressiv til å bli snille og avbalanserte? Et annet moment er hvordan man vurderer hva som er arvelig betinget adferd og tillært adferd. Etter nesten 10 måneder med Spinus i huset, har vi lært oss å lese adferden og personligheten hans ganske bra. Spinus er, i våre øyne, en rotte som i bunn og grunn er god, snill og ekstremt lojal mot de han godtar. Problemet hans ligger i hans mangel på sosialisering i ung alder. Jeg har latt ha få treffe Sludd på nøytral grunn; Sludd veide 546 gram og Spinus 630 gram sist vi veide dem. Mens Sludd var bitteliten, godtok Spinus ham uten å se på ham som noen potensiell trussel. Etter at Sludd ble voksen, har Spinus begynt å se på ham som en artsfrende med samme "slagkraft" som ham selv. Sludd er en engel; han snuser forsiktig på Spinus og lar eldstemann få styre tempoet. Spinus viser tydelig interesse for å bli bedre kjent; han søker med hodet inn mot Sludd sin kropp, men trekker seg tilbake (han ender opp med å skifte mellom å søke og å trekke seg tilbake, tydelig forvirret). Spinus vil bli kjent med Sludd, men han viser også tydelig at han ikke forstår Sludd sitt kroppsspråk! Det virker rett og slett som om Spinus totalt mangler de kunnskapene som skal til for å kunne fungere sammen med andre rotter. Han er veldig nysgjerrig når de sitter i hvert sitt bur; Sludd og Spinus sitter ofte og snuser og kikker på hverandre på noen centimeters avstand. Spinus legger seg rett som det er til på plastplaten sin (nærmest det andre buret) og bare kikker på Sludd og Tommeliten. Noen ganger får jeg nesten inntrykk av at han føler at han har en slags nærhet/samhørighet til de to andre guttene når han ligger slik. Han vil, vil, men får ikke til. Det tyder for meg på at det meste av hans problemer med andre rotter skyldes at han var alene mens han var veldig ung. Andre rotter har et sosialt språk han ikke forstår, og han liker ikke å ikke forstå. Interessen for andre rotter har økt med alderen.

Det ble kanskje litt "off topic", men jeg bare lurer litt på hvordan man vurderer en hann som dette? Jeg MÅ presisere at jeg IKKE går rundt og tenker på Spinus-babyer, jeg lurer bare på hvordan andre ville vurdert en slik situasjon. Har jeg rett i mine antakelser, er det bare tillært adferd eller er det genetikk som spiller inn her? Hvordan ville en oppdretter vurdert en hann som utviklet seg til fra å være utelukket for avl til å bli en "mønsterelev"?

Nysgjerrig, nysgjerrig.....

Ingrid Spinusmor

[Julie Erlandsen]

Hei!
Interessant spm du stiller, Ingrid.
Jeg kjenner jo ikke din rotte, men på mer generelt grunnlag tror jeg det er viktig dette å tenke en gang til om man virkelig har forstått rotta riktig. Det gjelder både de man tror er helt flotte og de som ikke fungerer optimalt.
Jeg har og har hatt flere omplasseringsrotter.
La oss ta et eksempel. Jeg mottar en hyperstresset rotte som biter og viser alle tegn til utilpasshet. Først blir slike rotter ofte satt i en ganske lite bur, med mye å gjemme seg i, slik at rotta i starten mens han eller hun venner seg til våre lyder og måter å gjøre ting på, ikke behøver å se oss hvis det virker forstyrrende. Lite bur for å ha lite område å holde orden på. (for rotta)I løpet av en nmåned eller to kan kanskje rotta klare fra å bli fratatt mange av gjemmestedene til å flytte inn til en større flokk. Deretter blir det ikke noe mer problemer med rotta.
Er dette et avlsdyr?
Eller et dyr man vet han hatt en tung opplevelse mens han eller hun var liten, som vokser til og får tillit til sine folk, men er noe engstelig. Er det et avlsdyr?
Personlig liker jeg ikke så godt dette at en rotte ikke helt klarer å omgås andre rotter, selv om man vet med ganske stor sikkerhet hvorfor det er som det er og at grunnen ikke ligger i gener.
Her har vi jo også et problem i forhold til rottas egen evne til å sosialisere sine barn. Klarer ikke mor å forstå andre rotters språk hvordan skal hun kunne gi viten om det til sine barn. Undrer jeg. Om jeg ville brukt en hanne med et slikt problem tidlig i sitt liv....tvilsomt.
Noe annet tror jeg er med en rotte som helt kommer over sine adferdsproblemer og som derfor kan leve et rotteliv i god kontakt med burkompiser og sine folk. Men her også tror jeg det er lurt å være uhyre forsiktig. Jeg har sett eksempler på at uønsket adferd kan dukke opp igjen senere på rotter som ser ut til å ha fått alt på plass. Da kan man jo igjen lure på om det var genbasert likevel eller om det psykologiske ved rotta ikke tålte akkurat den opplevelse.
Det er ikke noe enkelt svar på dette, og vi har jo så lite genmateriale å ta av at man skal jo også tenke på at det er viktig å ta vare på de gode genene. Men hva som virkelig er gode gener hos rotter som har hatt problemer med sin adferd kan være veldig veldig vanskelig å være sikker på.

Dette ble mye og litt rotet, men iallefall litt om mine meninger rundt temaet.
mvh Julie

[Julie Erlandsen]

Et lite spm på morgenen: Finnes det forskning eller synsing på arv og miljødebatten i rotteverdenen?
HA en god dag!
mvh Julie

[Heidi]

Jeg synes dere begge tar opp mye interessant her. Takk Julie for utfyllende svar, det er noe av det samme jeg ville ha svart så da gidder jeg ikke å skrive det samme igjen

En ting jeg vil legge til, som det er veldig viktig å huske på, er at det veldig veldig sjelden (jeg vil nesten driste meg til å si aldri) er BARE arv eller BARE miljø som spiller inn på hvordan en rottes adferd blir. Derfor må man være ekstra forsiktig når man konkluderer med ting som "denne rotten har opplevd sånn og sånn i fortiden sin, så aggresjonen du ser er ikke arvelig". Det finnes ingen måte å vite dette sikkert på, heller ikke om søsknene til rotta oppfører seg normalt, eller den har gitt normale kull. Selvfølgelig, jo mer du vet om familien rundt rotta, jo større sannsynlighet kan du basere dine antagelser på. Kjenner du mye av familien og det ikke har vært noen problemer med den, fint, så tør du kanskje å ta sjansen. Ikke alle har de samme strenge krav til avlsrottene sine, noen synes det er okå avle på rotter som har hatt tempåeramentsproblemer, så lenge de blir fine igjen, eller rotter som har vært syke, så lenge de blir friske igjen. Oppstår det problemer igjen i linjen senere bør det isåfall ringe noen tydelige varselbjeller

Og ja, det finnes massevis av forskning på rotter og temperament, arv og miljø.

[Roger&Ingrid]

Takk for svar!

Spinus får uansett ikke sjansen til å "elge" seg innpå noen damer, men jeg syntes det var interessant å få vite hvordan folk som har avlet/avler vurderer slike hanner i forbindelse med avl. Dessuten kan jeg ikke la være å skryte av Spinus sin fremgang på humørfronten, fordi han er sånn en helt utrolig, rett og slett herlig gutt! :sol: Han er nok en dominant rotte, tror jeg, men han har iallefall motbevist våre første, bange anelser om at han rett og slett er aggressiv mot alt og alle. Heldigvis! Jeg gir ikke opp håpet om at han skal kunne akseptere andre rotter helt; kanskje en dag blir han så trygg på slike situasjoner at vi igjen kan ha ham ute sammen med Sludd. Det hadde vært fantastisk, tenk om eneboeren Spinus kunne fått litt rottesosialisering når han er ute av buret! Jeg er visst håpløs optimist...

Hvis noen av guttene skulle miste "juvelene" her i huset, burde det nok bli Tommeliten; han er tydelig drevet av sine lyster og av behovet for å markere all eiendom som sin. Han er jo litt morsom å se på når han nærmest ligger på gulvet og åler seg opp etter vegger og møbler.

Håper ikke jeg ødelegger tråden helt med min "morslykke"...

[Julie Erlandsen]

Ingrid: Bare en liten historie i forhold til at man aldri oppgir tanken på at ting kan ende godt.
Vi hadde ei supersær rottedame med en trist start i livet. Hun var virkelig sur på alt og alle, bortsett fra sine menneskevenner. Vi gav aldri opp å jobbe med å få henne sosialisert. Hun begynte etter hvert å godta å leke litt med de andre damene når de var løs utenfor buret. Plutselig en dag hoppet hun inn i det store jenteburet og der ble hun.
Hun var over 2 år før hun flyttet inn i jenteburet sammen med de andre. Og hun døde sammen med sine venninner.
Så lykke til, Spinus, det meste er mulig!
mvh Julie

[Roger&Ingrid]

"...Jeg vet det går bra til sist..."

*krysser fingrene*


*Spinus gjesper og snur seg bort*