Hun gikk kraftig ned igjen, og klarte så vidt å gå bortover.Forferdelig vondt syn
Når jeg la henne på ryggen i fanget mitt( noe hun ikke alltid likte) klarte hun nesten ikke å rulle rundt igjen.Noe sa meg at det var for sent, men ville ikke gi slipp på håpet og go'jenta mi!
Da jeg kom hjem en kveld å skulle se til henne og de andre, stivnet jeg til i døråpningen. Lille Ylva lå rett ut i det lille buret jeg hadde plassert henne i, så hun skulle få i seg nok mat og få ro.
Helt stille lå hun der, og jeg skjønte at den lille jenta mi var borte
Det var en forferdelig kveld og jeg satt lenge i sofaen med henne i et håndkle og bare strøk henne over ryggen og hodet, om og om igjen.
Noen dager senere, fant jeg ut at jeg ville skrive et dikt til hennes minne, og tenkte å dele det med dere.
Hun er svært savnet hjemme hos oss, og stemningen i buret var heller ikke som vanlig etterpå.
Så, min kjære Ylva. Dette diktet er til deg jenta mi!
* Stille som vinden ligger du der.
Langt borte, men likevel så nær.
Ingen følelser kan jeg lenger se i dine øyne små.
Jeg strekker ut mitt hjerte,
men ditt kan jeg ikke lenger nå.
* Du min kjære Ylva som jeg hadde så kjær,
du løper ikke lenger inni buret der.
Lar meg kysse din snute og stryke din rygg.
Få holde deg fast så du kjenner deg trygg.
* Nei den tiden er nå forbi,
og du løper avgårde på de grønne engers sti.
Om at du skal bli lykkelig vil jeg be.
Min kjære Ylva, hvil i fred!
