Uansett, jeg kom sliten og trøtt hjem fra jobb/kjøretime/handling i går, etter en meget kort natts søvn natt til onsdag (omgangssyke-ting), og tenker for meg selv at "nå legger jeg meg nedpå litt og slapper av". Som sagt, så gjort. Men, når jeg passerer buret til bertene, står Mist og henger i burveggen og vil så gjerne være med. Og det må hun da få lov til. (Eneste av de som ikke har blitt tatt på fersken med sengetøytråder mellom tennene.)
Jeg sjekker dagens post mens jeg sitter innetullet i dyna oppi senga, mens Mist farer omkring og undersøker. Etter en stund blir hun borte, og når jeg leter, finner jeg henne inni en selvlaget hule i fleecepleddet (bertenes pledd). Det var jo egentlig en veldig god idé, tenker jeg, og krøllet meg inn i min dyne.
Det endte med at vi lå og koste oss i hver vår teppehaug i et par timer.
Kjempekoselig! Prøvde å løfte litt på en flik borte hos Mist, men da boret hun bare ansiktet lenger ned i teppet (*urk, lys, mamman...*). Hun lå fremdeles å sov da jeg gikk og satte meg ved pc'en - men etter en stund, da jeg gikk på kjøkkenet en tur, var det en liten madamme som sto og trippet nederst i sengen min. Løfter henne over i buret igjen, og hun trasker avsted (på den måten bare hun kan) bort til doen og setter seg godt til rette og gjør sitt fornødent.
Søte, lille vesla min.
"Hæh, sover du, hallo, sover du, hallo...osv" Han napper i tærne, i magen, i nesa, og borrer rundt i pleddet. Han prøver å flytte på meg (litt vel optimistisk da) men han stanger i vei på meg. Han er utolig sterk den lille rotta. Når han er helt sikker på at han ikke får noen reaksjon, løper han under sofaen og gnager for livet. Seriøst, hele sofaen "dirrer". Når han har fått løs noen stoffbiter dytter han dem ut, "se så flink jeg har vært".
