Silver døde brått fra oss i natt. Jeg er fortsatt i sjokk, og kan nesten ikke tro at han virkelig er borte. I hele går løp han rundt som vanlig, hoppet opp og ned fra sofaen, tråkket meg på foten for å få godbiter, var sammen med meg på kjøkkenbenken da jeg laget middag (og tagg godbiter). Jeg hadde en skikkelig kosestund meg ham i går kveld, han satt på fanget mitt inni et pledd (og ja: fikk godbiter). Han fikk masse kos og ørene lå paddefalte bakover. Jeg sa til mannen min at nå må vi virkelig nyte hver dag med Silversen, for han er så gammel. Klokka 1.30 i natt lå han og sov i en hengekøye, Kai gav han en bit nattmat og fyllte opp skåla deres med spaghetti. 5 min senere hørte vi en rar hoste/nyse/pipe lyd fra buret, vi løp bort og der lå Silver ved siden av matskåla. Han trakk så vidt pusten et par ganger til, før han var helt borte. Han hadde blitt 2 år og 5 mdr i morgen. Han har aldri vært syk. Jeg er så glad han slapp å lide.
Nå når Silver er borte, føles det som om en æra er over. Vi har mistet to familiemedlemmer. Han og Rattus var to helt spesielle rotter, som var tvers igjennom til å stole på. Jeg er så utrolig takknemmmelig for å få ha blitt kjent med dem, og for at vi fikk over to fantastiske år med dem. De har lært meg mye, og de har gitt så utrolig mye av seg selv. Både latter og lek, men de har også krevd å bli tatt på ramme alvor. Nå har vi bare to rotter igjen, og må begynne og se etter nye, men ingen kan noen gang erstatte "tvillingene". Jeg kunne skrevet en roman om hvor mye de har betydd for oss, og om hvor fantastiske de har vært, men nå greier jeg ikke mer.
Kjære Rattus og Silver; jeg håper vi møtes igjen. Jeg kommer til å savne dere til da, 1000 takk for hver eneste stund vi fikk sammen. Hvil i fred.
Han er heldig som har levd et langt og flott liv sammen med dere. 
Hvil i fred Silver.