Luring-jenta
Stakkars Molly-jenta mi ble avlivet i går, ikke året gammel engang og nettopp kommet seg etter operasjon. Livet er urettferdig, men hun fortjener i alle fall at det blir gjort litt stas på henne:
Molly var en skikkelig luring-rotte med rampete glimt i øynene. Bare 4-5 uker gammel ble hun introdusert for Minnie for å være hennes selskapsdame. Minnie var da nesten et halvt år, men Molly ble sjef umiddelbart. Passe dominant slik at hun ble burets øverstkommanderende, og hadde spesielt nøye kontroll med maten. Hun var et mat- og godisvrak, og alt spiselig skulle sikres: inne i sovehuset pleide hun å dele opp rommet i to med avispapir, nærmest inngangen en sovegrop og innerst et velfylt matlager hun rasjonerte nøye og som Minnie hadde begrenset adgang til.
Trim og mosjon og alt som kan minne om ditto, var som tortur å regne. Hadde hun kunnet snakke, hadde hun sutret høylytt hver gang jeg måtte hale den pæreformede rumpa hennes ut av hengekøya. Eller kurven hennes da, som Minnie ikke fikk røre. Hun elsket soveplassene sine, og ble tatt på fersken da hun heiste seg med rumpa først (den koppen er ikke sååå stor...) ned i matkoppen (som selvsagt alltid var tom, fordi maten var tryggest i sovehuset
), og la seg til å slappe av der.Molly var en skikkelig huleboer; alt kunne krypes inn i var himmelen, og stakk ved to anledninger inn i det tette skapet med varmtvannsberederen, etter å ha nøye fjernet hindringene jeg hadde dyttet inn i åpningen. Hun ble dog raskt lokket ut med en valnøtt, matvraket mitt
Hun var en virkelig herlig rotte, med mye personlighet og til stor glede og underholdning for omgivelsene
Takk for alt, Molly-venn :sol:
Et glanseksempel på én av Mollys mange soveposisjoner
Molly kastet seg henrykt over påskeegget sitt
*Trøsteklem*
Kondolerer. God tur til ostemarkene, Molly!