Det begynte med ei rotte. Ei ble til to, plutselig tre også i tillegg kom fire gutter i hus. Det hele toppet seg rundt januar da jeg tok med meg to syke rotter hjem fra dyrebutikken og mamman til to av guttene mine. Plutselig var det TI rotter, og leiligheten full av bur og rottedritt
De fikk sin daglige utetid alle sammen, og det skulle ikke stå på mat eller noe. Men jeg følte at jeg ikke fikk noe særlig forhold til alle sammen. Hvordan skal man få tid til å gjøre alt som skal gjøres ellers om dagene også kunne leke og kose med ti enkeltindivider samtidig OG rengjøre alle burene iallefall 1 gang i uka? I tillegg til eksamener, annet skolearbeid, husarbeid og sosial omgang med noe som har mindre enn 4 bein. Om jeg ikke tar helt feil så er det noen her på forumet som har enda flere rotter enn meg. Dette er så absolutt IKKE noe personangrep, tvert i mot. Jeg lurer bare på hvordan dere greier det? Vet du hvordan hver enkelt av rottene dine er? Kan du merke endringer i adferden som kan tyde på sykdom?
Huff, nei måtte bare få ut noen av tankene. Jeg har iallefall lært nå. Jeg skal IKKE ta til meg flere rotter med mindre det er en nødvendighet for at noen skal slippe å stå alene her. Jeg har heldigvis fått omplassert de tre siste som kom i hus, så skal jeg bruke hele sommerferien på å kose og dulle med hver enkelt av de siste 7 som er igjen. 7 små er mer enn nok det og, men det er snakk om gullene mine og nå greier jeg ikke å gi fra meg noen flere
:rottehode:
Men de får selvfølgelig minst 1 time ute (på hver gruppe) og jeg er sammen med dem da. Litt av tiden går jeg å vasker over bur da mens de er ute. Så setter jeg meg ned og snakker med dem 
mens jeg vasker tar jeg dem også opp innimellom for å gi en kos eller et nuss 
Det handler vel om å finne balansen mellom fordelene og "ulempene" ved å ha rotter, det gjorde iallefall det for oss. Vi klarer oss fint med ett bur og det holder i massevis inntil små barnefingre blir store nok til å slutte å fikle med sprinklene på rotteburet.... 
Det er ikke lenger bare å åpne luken til buret, her må lufting avpasses med når den stadig mer aktive babydamen sover, ellers blir rottene offer som voldsom og uhemmet kos av det i overkant hardhendte slaget. Baby Ellen elsker rottene, men jeg tror ikke de setter pris på hennes utagerende kjærlighet. Jeg skulle gjerne hatt hannrotter igjen; de er så fantastisk kjælne og hengivne! Hadde vi hatt større leilighet og flere rom, hadde det kanskje vært mulig, men ikke akkurat nå. Dessverre. 