Farvel, herr Muffin.
Her er et gammelt marsvin som heter herr Muffin. Herr Muffin fyller sju år og er grå og trøtt. Har bor i en blå pappkasse som er vendt opp ned, og som ser ut som et hus, med dør og skorstein.
Utenfor huset er det enpostkasse av papp. I blant ligger det en bit med agurk eller en mandel i postkassen. Herr Muffin ser alltid nøye etter om det er noe post.
En tirsdag ligger det et brev der:
Herr Muffin,
Jeg er så lei meg for pappa sier at når et marsvin er gammelt, så kan det plutselig dø...
Kan herr Muffin lese? Han spiser opp brevet. Papiret blir til små fnugg, som dalende snø.
Her Muffin sitter for det meste inne i det blå huset sitt og sukker og tenker på livet han har levd. Da han var ung, drømte han om være myk og ikke tjukk, og å kunne klatre. Han husker en hamster som var så myk. Selv syntes han at han var feit som en ku og strihåret som en gris.
En gang var herr Muffin gift med en marsvindame - Victoria, svart som natten, vakker som en dag. Sammen hadde de seks små, lodne barn. Verdens søteste barn, ja det var livets lykke! Men nå er alle flyttet ut og herr Muffin sukker.
En dag gikk de alle ut på vandring, de skulle se hvor langt ut i verden en kunne gå. De gikk helt til hagens ytterste grense. Plutselig møtte de en fugl som satte øynene i dem, glodde på dem som om de var små pølser. Herr Muffin ble så reddat han besvimte, ungene sto vakt.
Dette var den engste utflukten noensinne, til verdens ytterste grense. Og det var herr Muffin og hans seks barn som foretok den vandringen. De gikk helt til verdens ende, og så at det var en kant...
Hamsteren som sprang rundt, rundt i hjulet sitt, kom han noe sted?
Men Victoria er død for lenge siden. Hun luktet på en blomst og en bie stakk henne på snuten.
Herr Muffin forsøker å huske begravelsn hennes. Hun ble visst begravet i en skoeske nede i hagen? Hvorfor finnes det bier?
Herr Muffin har fått vondt i magen. Han sitter alene i huset sitt og minnes og lager en liten liste:
Jeg har hatt det bra, bedre enn de fleste.
1 svært klok og snill kone.
1 blått lite hus med egen postkasse.
6 små lodne barn.
3 ganger om dagen kjælt med. Det blir 7665 ganger i livet.
728 hele agurker i løpet av livet.
2555 fang gress, høy og løvetannblomster.
Og post nå og da i postkassen.
En onsdag morgen orker ikke herr Muffin å stå opp. Det gjør så vondt i magen og beina. En veterinær kommer på besøk og trykker og klemmer på magen hans så han skriker.
Og etterpå rister veterinæren på hodet.
Hele dagen sitter herr Muffin i huset og har så vondt. Han ser på veggene. Der er det virkelig fin kunst.
Et foto av fru Victoria og alle de søte barna.
Et bilde av herr Muffin da han var ung, sterk og stolt. Han kunne bære en hel agurk på ryggen!
Han sitter og tenker på en gammel sang som faren hans alltid pleide å nynne:
Tiden går, hjertet slår.
Munnen gomler alt den får.
Om kvelden går han sakte ut til postkassen. Hvor syk han enn er så må posten hentes.
Der ligger det tre mandler. Og et brev med femten røde hjerter:
Pappa sier at det ikke er farlig å dø, vi får bare sove og slipper å ha det vondt.
Det går fort og siden får vi hvile.
Alle skal vi dø - du og jeg og pappa.
Kanskje får en trefe moren sin og konen sin?
Men jeg vet ikke om det finnes en himmel...
Herr Muffin gnager i stykker brevet, til små snøfnugg. Plutselig begynner han å nyse. Fnuggene virvler omkring.
Hele natten ligger han og nyser og nyser, og hver gang han nyser gjør det vondt i magen.
Torsdag morgen finner han enda et brev. Det er det siste:
Elskede herr Muffin!
Jeg ville ikke vekke deg da du endelig var sovnet.
Håper du ikke ble lei deg for det jeg skrev til deg i går.
Jeg har også vært våken hele natten og ligget i sengen og tenkt på døden.
Jeg har tenkt at enten får vi bare hvile og det er ikke noe vi behøver å være redd for.
Eller så kommer vi til himmelen og alt blir bra.
Håper du orker å lese alt dette.
Pappa sier at du kanskje er gått bort når jeg kommer hjem fra skolen.
Jeg elsker deg veldig høyt.
Herr Muffin orker bare å bite litt i et hjørne av brevet. Så kniper det til i magen og gjør fortvilende vondt. Han legger seg ned.
Og plutselig er han død.
Og det skal stå i alle aviser om tragedien at et marsvin er gått bort.
Herr Muffin ligger nå på båren med labbene i været og snuten stiv og kald.
Han får et teppe av et lommetørkle og rundt ham femten løvetannblomster. Det var den blomsten han var mest glad i.
Så legges han forsiktig i en eske med myk og vakker mose i bunnen. Og ved siden av ham er tingene han var aller mest glad i:
Et lite marsvin i leire som ser akkurat ut som Victoria, en tegning av seks små søte unger, litt mandler og knekkebrød og en bit agurk.
Og det aller siste brevet.
Nå graves et hull i jorden i et hjørne av hagen. En fugl synger en sorgfull vise. Det er grått og dystert og en kald vind går gjennom verden.
Mange sørgende gråter ved herr Muffins grav. Det er en trist begivenhet for hele landet. Kanskje skal kongen komme og dronningen. Kanskje skal begravelsen sendes direkte i TV og radio. Kanskje. Et vakkert kors og mange blomster. Kranser av løvetann til herr Muffin med ordene "Takk for alt".
En pappa sier: "Det var med sorg og forferdelse vi fikk buk om herr Muffins bortgang." En tåre i et øye. Alle gråter. En pike spiller "Deilig er jorden" på blokkfløyte. Noen barn synger den eneste sangen de kommer på akkurat nå. "Ja, han skal leve, ja, han skal leve..."
Og etterpå synger de er ordentlig salme.
Og solen går ned og mørket senker seg over den stille hagen.
Nå vet du mer enn oss, herr Muffin.
Nå vet du hva som hender når vi dør.
Enten er døden en hvile, og da er ikke døden noe å være redd for.
Eller så føres vi til et sted der det er evig liv og evig lykke.
Og da er døden noe å lengte etter!
Hvorfor skulle vi være redd for døden?
Ikke sant at det er slik, herr Muffin,
du som vet det?
(Etter en billedbok av Ulf Nilsson)
