Biting - Agressjon eller redsel?

[jennpenn]

Jeg begynner å bli ganske fortvilt over rottejenta mi, Mimse. Kjøpte henne på en dyrebutikk rett før nyttår, og har slitt med at hun biter hvis jeg stikker hendene inn til henne eller prøver å ta henne ut av buret/løfte henne opp. Jeg syns selv jeg har gått sakte frem, og vært tålmodig, og jeg har brukt mye tid på bare å sitte å snakke til henne. Noen uker senere fikk jeg to jenter til, de var ca 5-6 uker gamle. Jeg merket fort at de har en helt annen personlighet enn henne, har enda ikke hatt ett eneste problem med biting eller napping engang, de er veldig fortrolige og tillitsfulle og virker nesten tamme allerede. Tingen er at jeg prøvde ikke tvinge Mimse ut av buret før, men etter at jeg fikk småjentene har jeg jo hatt disse ute endel, og de elsker det. Da sitter ofte Mimse med potene på gitteret og er veldig klar på at hun vil ut, og hvis jeg ikke ser det med en gang går hun å setter seg i et hjørne å sturer. Hvis jeg prøver å ta henne ut, blir hun livredd og gjemmer seg og nekter å komme ut. Jeg har noen ganger tatt henne ut mot sin vilje (hvis jeg først får tak i henne, så går det greit å få henne ut av buret og over i senga), ikke fordi jeg vil tvinge henne, men fordi jeg ser når hun kommer ut, at det er egentlig det hun har lyst til, for da kvikner hun til og vil leke med de andre med en gang. Jeg har begynt å bruke hansker og det er litt lettere å håndtere henne da, fordi hun har skjønt at det ikke nytter å bite igjennom dem. Men når hun ser bar hud, så biter hun med en gang, og det er ofte uprovosert. Som nå nettopp, jeg hadde alle tre i senga, og lå å koset med en av de minste jentene. De liker veldig godt å snuse og klatre på ansiktet mitt, og slikke meg i munnvikene. Så jeg lå og ante fred og ingen fare, plutselig dukker Mimse opp fra under en pute, går forsiktig fram mot meg, og virker nysgjerrig. Jeg må innrømme at etter all bitingen er jeg blitt skeptisk til nærkontakt med henne, men har jo lest her inne at man ikke børt trekke seg unna å vise at man er redd, så jeg rørte meg ikke, godsnakket bare med begge to. Men da hun var helt fremme ved ansiktet, siktet hun seg inn på nesa mi og bet til så jeg begynte å sylblø! Jeg skjønner ikke på noen måte hvordan jeg kan ha framprovosert det, hun kom jo til meg av fri vilje i første omgang, jeg lå jo å holdt på med en av de andre. Jeg hadde skjønt det hvis jeg hadde trengt henne opp i et hjørne for å "tvangskose" med henne, men det er slett ikke det som er tilfelle. Det er på samme måte når jeg skal ta ut de to små, da må jeg enten bruke hansker, eller så må jeg forvisse meg om at hun er i en annen del av buret, for hun går bevisst etter fingrene mine. Jeg innser jo at jeg må ha gjort noe galt i begynnelsen etter at jeg kjøpte henne, for hun er så og si uhåndterlig nå. Men samtidig, jeg har ikke gjort noe annerledes med de to andre, og de er jo helt fine. Kan det være kun personligheten hennes, og at hun rett og slett er aggressiv av seg? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for jeg ser jo at hun sturer og kjeder seg når hun må sitte i buret hele tiden, men samtidig så tør jeg ikke, og har heller ikke særlig lyst til å ha henne ute når det eneste hun gjør er å bite til blods.

Blir kjempetakknemlig for svar, for akkurat nå er jeg tom for ideer, og føler meg ikke som en særlig snill rotteeier.

[Matmor]

Det er fryktelig trist å oppleve at kjæledyrene ser på deg omtrent som en fiende. Men du må respektere at det muligens har skjedd henne noe så traumatisk at hun ikke tåler mennesker. Jeg tviler på at du kan ha påført henne de traumene hjemme hos deg. For deg personlig er det lite tilfredsstillende å ikke komme nærmere innpå henne, men for Mimse er tilværelsen med de to andre rottene dine og minst mulig kontakt med deg antagelig den beste løsningen. Ingen kan garantere deg at hun vil trives med mennesker noen gang, selv om du er tolmodig som en engel. Hvis hun fungerer bra sammen med de andre rottene kan hun ha et bra liv for det! (Hvis hun også avviser dem ville jeg stilt meg tvilende til livskvaliteten hennes.)

Spørsmålet er om det er en forsvarlig løsning å ha henne på armlengdes avstand. Det kommer blant annet an på om du bor sammen med andre som er i stand til å passe seg for henne. Men så er det slike ting som ferier og sykdom. På kort sikt kan du sørge for at Mimse får komme ut og lufte seg uten at hun får anledning til å se bar hud. De andre to rottene må få kose-oppmerksomhet, men det trenger ikke skje innen Mimses rekkevidde. Du kan arbeide med å venne henne til lukten din ved å legge brukte, utslitte plagg i buret hennes, og du kan bære henne i en rottepose på magen. Kanskje det hjelper etter en stund.

På lang sikt
1) Hvis du må ha pass til rottene i ferien - har du noen som kan takle Mimse?

2) Hvis Mimse blir syk, vil du være i stand til å medisinere henne, enn si oppdage at hun er syk eller skadet før det går veldig langt?

Hvis svaret på minst et av spørsmålene over er "Nei", vet du at du ikke kan regne med å beholde Mimse et normalt rotteliv. Det finnes folk som tar imot biterotter, men det er ikke så mange av dem, og det er ikke sikkert de har ledig kapasitet akkurat nå. Hvis du finner ut at du ikke kan takle utfordringen med Mimse i forbindelse med ferier og sykdom, ville jeg anbefale deg å tenke på en løsning så fort som mulig...

[Atyla]

dette er jo utrolig vanskelig. jeg personlig måtte vært veldig kynisk på dette og tatt henne en aldri så liten tur til dyrlegen... noen ganger har man ikke noe andre valg.
det som er skummelt er jo om de andre rottene kan ta etter henne og bli små aggressive de og...
jeg har akkurat hatt en rotte som bet meg til blods. hun taklet ikke de rottene jeg hadde så jeg prøvde omplassere henne..noe som gikk fatalt... dessverre...
men hvis du har kapasitet til det,og gjør som Matmor her sier.-å ta henne ut med hanske så hun får løpt litt og slikt så kan det jo gå bra. men som hun også sier,hva da om hun blir syk?
rotter som ikke er aggrisive kan jo være vanskelig i seg selv å gi medisiner...

[jennpenn]

For meg er det ikke viktig at JEG får nærkontakt med henne, jeg er bare opptatt av at hun skal ha et godt liv. Og hvis selskap med de andre jentene er nok til det, så er ikke avlivning et alternativ. Det er ofte endel knuffing og bølling, men de skifter hele tiden på hvem som ligger på toppen, og det er aldri sår og skrammer med i bildet. Og etterpå ligger de gjerne å sover i en stor haug, så jeg tror de går kjempegodt overens. Og nå mener jeg jo ikke at jeg skal kutte henne helt ut, jeg sitter jo fremdeles å godsnakker med henne, og tar henne ut i sengen av og til (med hansker), men det blir liksom aldri den samme nærkontakten som med de andre. Det er selvfølgelig litt trist at det skal være sånn, men har hun det bra så er jeg fornøyd med det.
Så det er liksom dette jeg egentli prøver å finne svar på: Hvis hun ikke blir bedre med tiden, og jeg ikke har like mye kontakt med henne som de andre, kan hun fremdeles ha en godt liv? For de andre to er jo endel ute, og da blir jo hun sittende alene i buret.

Hjemme hos oss er det kun jeg som har ansvaret for rottene, bor sammen med mor, far og lillebror. Foreldrene mine har egentlig ikke så mye med dem å gjøre, men lillebroren min har passet dem et par ganger mens jeg har vært borte. Han er 14 år, og det går helt fint å overlate dem til han, jeg har jo sagt i fra at han skal bruke hansker hvis han skal hente dem ut, og gjort ham oppmerksom på hvor uforutsigbar Mimse kan være.
Så ja, jeg har noen som kan takle dem mens jeg er på ferie, hvis det var det du mente?

Nå har jeg jo ikke opplevd noe sykdom hos Mimse enda, heldigvis. Men jeg er faktisk litt usikker på hvordan det hadde gått. For når jeg først har henne i hendene, kan hun være rolig av seg, så jeg kan liksom ikke svare helt klart nei heller.
Det jeg kan garantere er at det blir nok vanskeligere på henne enn de andre, men kanskje ikke helt umulig.

Jeg tenker også at jeg kan ikke bare gi opp med en gang, og dra til dyrlegen å gjøre slutt på det. Tenk så forferdelig hvis hun egentlig har det helt utmerket for seg selv! Hun er jo i storform hele tiden når hun har de to små sammen med seg!
Og hvis du mener at hun ikke nødvendigvis må ha masse menneskelig kontakt for å ha et godt liv, så fortsetter jeg mer enn gjerne slik! Det viktigste er jo ikke at jeg får den nærkontakten, det er hennes beste jeg tenker på!

Tusen takk for gode råd og tips, skal prøve dette framover! Jeg gir henne ikke opp så lett

[tantepose]

Jeg vil tro at hun har et fullverdig liv så lenge hun er sammen med andre rotter.

[Woodgirl]

Jeg synes du har en utrolig bra holdning til dette. Kult å lese at avliving ikke er et alternativ og at du er opptatt av om Mimse kan ha et fint liv sammen med dine andre rotter. Som du skriver har hun det utmerket sammen med de to andre.
Jeg har hatt en jenterotte med svært like trekk. Altså, lite interessert i mennesker og viste det med å bite hender som kom for nær. Hun var usikker på mennesker men helt gull sammen med rotter. Pricilla, som hun het var fabelaktig til å ta imot nye rotter. Jeg slo meg til ro med at Pricilla var som hun var og lot henne leve sammen med de andre. Okay, da fiklet jeg ikke så mye på henne som de andre rottene og respekterte det. Så lenge rotta ikke angriper deg mens du koser på de andre er det ikke noe problem.
Medisinering får du alltid til hvis du må.
Jeg hadde selvsagt kontakt med henne på hennes premisser,snakking og hun fikk godbit etc. Du fikk henne jo før nyttår så hun er fremdeles ung.
Pricilla'n min ble bedre og bedre jo eldre hun ble. Typisk da, mot slutten av sitt liv...over to år var hun helt fin. Ingen biting og hun lot seg kose på masse.
Jeg synes ofte dyreeiere kjører svært hardt frem med å 'tvinge' dyra sine til å bli slik DE ønsker uten å respektere rottenes særegenheter.
Hadde en skikkelig særing engang, en hanne som var mest kjent for å sitte i fingeren på folk. Han fant seg rett og slett ikke i å bli behandlet som en leke/filledokke og sa ifra med tennene. Hvis man ikke behandlet ham slik og ga ham respekt på hans vilkår,altså behandlet ham som den herremannen han selv mente han var oppsto det ikke noen problemer. Tvert imot belønnet han ved å gi av seg selv og kose. :rottehode:

[Tiannina]

Jeg hadde jo Bailey, han nektet å la seg temme og beit helt uten grunn,
men hadde ikke han plaget de andre rottene mine, så hadde han fått leve han også.
Synes det er bra at du lar henne leve sammen med de andre ^^

[Nikita]

Jeg har/hadde samme problem med Gråtassen min (Husky-gutten min). Han er ikke glad i noe som har med mennesker å gjøre, kommer å hilser innimellom, men ikke lenge av gangen og kun fordi de andre kommer å hilser på. Han har biti meg en gang og det var min feil. Luktet godt av fingeren.

Vurderte omplassering fordi jeg ikke klarte å håndtere han, men så kastrerte jeg han, og nå er han blitt MYE bedre. Mer kontaktsøkende, mer nyskjerrig på alt og ingenting, ikke like skvetten. Bare positivt Nå har han det mye bedre sammen med flokken sin

[torasrotter]

Jeg synest egentlig at å kastrere en rotte når den ikke egentlig er agressiv er litt drastisk men.. At en rotte kan være lykkelig selv om den ikke har noe særlig mennesklig kontakt, er jeg helt enig i.. En rotte er lykkelig så lenge den har en flokk rundt seg.. Om du er en del av den flokken eller ikke er jo egentlig helt uvesentlig for rotta Kjempe bra at du ikke bare tar henne til dyrlegen som første løsning

[jennpenn]

Så flott, da tror jeg egentlig jeg har fått de svarene jeg trenger Hun blir nok kanskje aldri noen koserotte, men så lenge hun ikke nødvendigvis trenger å være det for å ha det bra så er jo alt i skjønneste orden! Er forresten kjempetakknemlig for alle som svarer her inne! Det er ikke alltid så lett å være fersk rotteeier, og da er det kjempefint å ha så lett tilgang på folk som vet hva de snakker om. Er mye bedre enn å skulle lese seg fram om allting.
Og etter det dere skriver om deres rotter så forstår jeg jo at det trenger ikke nødvendigvis være meg som har gjort store feil med henne, men at noen rotter rett og slett bare er sånn.

Mimse skal nok få være hos meg helt til hun dør, men satser på at det ikke blir flere bitt i nesa

Igjen, tusen takk for svar!

[tantepose]

Så bra! (Nei nesen kan jo bli noe rar etter hvert da... )

[jennpenn]

Ja ikke sant, får heller gi henne andre ting å gnage på

[Woodgirl]

Vinkorker er veldig poppis her i huset.

[jennpenn]

Her i huset er de veldig glade i... Alt som kan gnages på, egentlig. Så er det bare for meg å huske på å gjemme det jeg ikke vil ha bitemerker på

[Tifa]

Jeg sliter med samme problemet selv, bare at min er snart 2 år. Hun stivner til om jeg kommer for nærme henne, før hun biter til. Har prøvd så godt jeg kan å få henne tam, men er ikke så lett når jeg er redd for henne. Har virkelig ikke sett noen fremgang.

Søsteren hennes døde for litt siden, og har nå en liten frøken på ca 8 mnd sammen med henne. Virker jo som om de har det greit sammen, selvom lille berta ofte parrer på henne og legger henne i bakken. Tenkte meg til veterinæren snart, for en helsesjekk. Gruer meg bare innmari til å måtte ta i henne. Synes det er ganske håpløst dette her, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vil bare at hun skal ha det bra...