Gamle jenter med helseproblemer

[maling]

Hei! Jeg er helt ny på forumet her og er på jakt etter litt råd. Jeg har vært rottemamma i 2 år nå, har tre jenter, Medusa, Medea og Eyr, på rundt 2,5 år, og tre gutter, Harry, Ron og Sirius, på 4,5 måneder.
To av jentene mine, Medusa og Medea, er søstre fra dyrebutikk i England, mens en av dem, Eyr, er fra et omplasseringssenter. Jeg hadde to jenter til, men en av dem, Lydia, klarte dessverre å lirke den lille kroppen sin ut av buret og bestemte seg for å utforske verden (hun var en veldig eventyrlysten og rampete jente som elsket å gjemme seg), og jeg har ikke sett henne siden... Hun andre, Frøya, fikk en kraftig luftveisinfeksjon for ikke lenge siden, og gikk dessverre bort før vi fikk henne til dyrlege.

Grunnen til at jeg legger ut denne tråden, er at jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg skal/bør gjøre.
De tre gjenstående gamle frøknene mine sliter alle med helsa si, noe som jo ikke er uvanlig etter 2 år.
Medusa har to svulster, og begge er sannsynligvis godartede jursvulster. Hun har en "på rompa", og en rett mellom forbena, begge to på størrelse med litt store klinkekuler. Den på rompa har blitt ganske hard og stram, mens den mellom forbena er veldig løs og myk. Hun er fortsatt veldig aktiv og virker ikke plaget av svulstene.
Medea har en stor jursvulst ved/på det ene bakbenet sitt. Den er nå på størrelse med en tennisball, og begynner å bli forholdsvis hard og stram. Hun er fortsatt veldig med, men svulsten hindrer henne i å være så aktiv som hun pleide å være, ettersom det er vanskeligere for henne å gå.
Eyr er visst så og si blind, og har fått grå stær. Hun er også tett i nesa flere ganger om dagen, med litt rødt snørr her og der, men hun er fortsatt veldig aktiv og nysgjerrig, og klatrer rundt i buret.

De har nettopp reist fra England, hvor jeg bodde før, til Norge i bil sammen med "tante", som er så god som en eier for dem. I den forbindelse tok vi de med til dyrlege i forveien for først og fremst se hva hun ville anbefale ang. livskvalitet og slikt, og for å se om hun ville godkjenne dem for reise. Dyrlegen min har god erfaring med rotter, og var den samme dyrlegen som fjernet en svulst Medea tidligere hadde på samme sted som hun har sin nye.
Hun mente at alle svulster virket godartete, at det ikke virket som om de var i noen form for smerte, og mente at livskvaliteten deres virket god nok til å ikke overveie avlivning helt ennå, og godkjente dem for reise.
Nå er de endelig her i Norge sammen med "mamma", og reisen gikk veldig bra.

Det jeg bekymrer meg veldig for er når jeg bør bestemme meg for at nok er nok. Jeg bekymrer meg for dem hver dag, og selv om de alle oppfører seg som de alltid har gjort (litt latere selvfølgelig, men det kommer jo med alderen), så er jeg så redd for at de skal være i smerter uten at jeg vet det. Jeg har lest om smertetegn hos rotter, og de har ingen som jeg har lagt merke til. Alle steller seg og hverandre som alltid, har god matlyst og alle organer ser ut til å virke som de skal.
Jeg er også så redd for at svulstene skal sprekke.

Så jeg lurer rett og slett på om noen har råd til hva jeg bør gjøre? Hva ville dere gjort?
Jeg vil jo så gjerne ha de med meg mye lenger, men jeg vil jo absolutt ikke at de skal være i noen form for smerte eller ha det ukomfortabelt e.l.
Er det, etter deres erfaringer, noen tegn på at svulster er "sprekkeferdige"? Uff...

Setter pris på tips, råd og deling av erfaringer. Tusen takk!

[tantepose]

Hei! :cheerful: Først og fremst,tror ikke svulsten sprekker.Det virker på meg som du har god oversikt over tilstanden deres,og vil se når noen av dem vil begynne å slite.Bevegelighet er viktig,også at de kan holde maten sin.Stol på deg selv som best kjenner dem.Og husk,noen dager for tidlig er bedre enn noen for sent.Håper dere får mange gode kosestunder ennå! :cheerful:

[maling]

Tusen takk for svar, tantepose! Setter pris på det du skriver, og du har nok helt rett
Som rottemamma er man jo ekstra bekymra for "ungene" sine og vil de bare det beste! Spesielt siden jentene er de første rottene jeg fikk meg. Dermed er dette første gangen jeg erfarer gamle rotter med helseproblemer, og vil bare passe ekstra godt på at pensjonisttida deres blir så behagelig som mulig
Holder et godt øye med de og passer på at de spiser godt og er like kosete og nysgjerrige som før. Som du sier, så merker jeg nok best når det begynner å gå mot vanskeligere tider for de. Så jeg tar det dag for dag!

[Sandratravolta]

Jeg har fått inn ei jente på over to år (driver omplassering) og vi skal ha henne til hun dør, vi har jo blitt kjempeglad i henne, og jeg koser litt ekstra med henne noen kvelder fordi jeg er redd for at det kanskje ikke kan bli så lenge igjen med gamla. Hun har en svulst som vokser i en moderat hastighet, og hun er veldig støl i beina. Men merker jo at hun har glede av å leve, liker kos og er nysgjerrig, og er med så mye som hun orker. Burvenninnen hennes er 6-7 måneder gammel så det er mye å holde følge med, og det klarer hun selvfølgelig ikke alltid. Så lenge de klarer å gå og spise, og at de virker fornøyde med tilværelsen så får du bare la de bli! Tror du merker det om de ikke har det bra, og begynner det å gå nedover går det vel fort, og i den alderen så kan man vel nesten ikke regne med at de skal "komme seg igjen" etter en skikkelig nedtur.

Vil nok tro de fleste som svarer deg sier det er du som kjenner dine rotter best, og det er du som vet når du bør få la de slippe - noe som tydeligvis ikke er helt enda.

[maling]

Ja, jeg skjemmer de bort med masse kos, og favorittmat. I går kveld fikk de ris, potetbiter, kidneybønner og mais Da kom det tyggelyder og bruxing fra buret i lang tid etterpå!
Og jaggu var vi ikke vitne til at Medea, med den store svulsten sin, klatra oppetter til toppen av buret - flere ganger! Litt klønete selvfølgelig, svulsten er jo veldig kinkig plassert på beinet hennes, men hun er kjempesterk og jeg tror hun virkelig ikke aner at hun egentlig har en såpass stor svulst.
Her om dagen bestemte hun seg også for å klatre GJENNOM en av stigene i buret istedenfor å klatre PÅ den... Noe som resulterte i total panikk fra min side, for hun satt seg jo selvfølgelig fast! Alt bortsett fra svulsten og benet den sitter på kom gjennom, og både hun og jeg ble kjemperedde, men mannen min kom til unsetning med kloklipper mens jeg roet henne ned, og fikk klippet av trinnene på stigen. Etterpå var hun evig takknemlig og skulle kose masse i dyna med oss. Og den stigen ble selvfølgelig fjernet fra buret med en gang. Uff!

Men ja, de er alle så aktive de kan være, de har stor glede av å leve og er like nysgjerrige og matglade som de alltid har vært, så jeg håper det blir mange fler kosestunder før det begynner å gå nedover :cheerful:

[maling]

Tok en nøye undersøkelse av alle sammen i går kveld igjen, og jeg synes svulsten til Medea hadde vokst litt mer, men det ser heller ut som om det har begynt å vokse en ny, liten en rett ved der den er festet... Stakkars lille jente, skal det ikke være nok, liksom?
Men fyttikatta hvor hun er sterk! Hun er så livsglad, og det virker ikke som om hun vet at hun har noe der i det hele tatt, eller rett og slett ikke bryr seg. Vi hadde alle jentene ute på senga i lang tid, hvor alle bytta på å få ordentlige kosestunder tett inntil meg, og hun løp mest rundt og skulle IKKE la seg stoppe, hun ville leke! Det går selvfølgelig litt treigere for henne, men jaggu kommer hun seg ikke rundt, og ruller seg inn i dyna og håndklene og "leker gjemsel"!
Da hun skulle klø det ene øret sitt med beinet som svulsten(e) er festet til, rakk hun ikke helt bort i første omgang, så jeg prøvde å hjelpe henne litt ved å klø med fingeren, men da ble hun fornærma, ga meg et "jeg klarer dette selv, takk!"-blikk og gikk litt lenger bort og klarte jaggu å rekke bort etterhvert.
En sterkere jente skal du se lenge etter, tror jeg!


Her er hun i farta, lille heltinna vår :cheerful:

[tantepose]

Søt og god gammel dame! :kisses:

[maling]

Da fikk Medea fred i går.
Hun har vært livlig og god og hatt masse matlyst, akkurat som før, helt til for en uke siden. Da var hun plutselig ekstra bustete i pelsen, ville ikke komme når jeg åpna burdøra, og så veldig pjuskete ut, stakar. Jeg startet henne på smertestillende (Metacam, som jeg fikk av dyrlegen sist vi var der) og det hjalp en god del. Men jeg ville jo ikke at hun skulle gå på smertestillende i lange tider, og jeg visste det fornuftige var å få la henne slippe. Spesielt siden hun de siste ukene hadde fått en ny svulst, denne gangen på rompa, som fortsatt var forholdsvis liten men vokste altfor fort. Stakar lille jenta, hun har vært så uheldig med sånt...
Det var utrolig hardt, og jeg savner henne som bare det, men jeg vet det var det beste for henne nå. :grine:
Hun fikk sovne ved siden av søsteren sin (som ble med til dyrlegen), og etter noen minutter med masse hadetkosing fra meg og tanta hennes (besteveninna mi), fikk hun sovne inn for godt.

Her er noen bilder fra søndag kveld, hvor hun insisterte på å skulle grave seg inn i håret mitt og bli der. For en nydelig liten skrulle hun var.










Hvil i fred, vakreste Medea :kisses: