Grunn til bekymring?

[Idafredrikseen]

Hei!
For en stund siden hentet jeg en nydelig liten krabat med brekt hale og luftveisinfeksjon fra dyrebutikken (dyrebutikk er fyfy, jeg vet, men jeg klarte ikke se på at den lille stakkaren skulle sitte der syk og alene ) Da fikk jeg vite at HUN var fire måneder. Da jeg kom hjem hadde jenta mi baller. Å levere han tilbake var ikke et alternativ engang, og noen krise var det jo ikke siden jeg ikke hadde rotter fra før og uansett skulle skaffe meg en til. En uke senere hadde en annen dyrebutikk fått inn nye bebiser, og jeg dro og hentet en samme dagen de kom slik at han hjemme skulle slippe å være alene mer. (Den lille var da nettopp leveringsklar) Introduksjonen gikk over all forventning og de sov sammen allerede første dag, men etter en stund begynte diskusjonene å oppstå. Mini er nå størst, og vil vise det. Helt ærlig klarer jeg ikke å se hvem som egentlig er sjefen av dem, og det er vel kanskje det de prøver å finne ut. I det ene øyeblikket ypper "mini" og legger eldstemann i bakken, i det andre er det omvendt. Det er jo i og for seg helt normalt at de skal finne ut hvem som er sjefen. Det er bare at noen ganger høres det så brutalt ut. Jeg kan høre en av dem hyle fra stua når jeg ligger på soverommet hvis jeg har døren åpen. Jeg har aldri sett noen sår, men har sett bittelitt blod i pelsen (har aldri kunnet finne noe sår hvor blodet kommer fra) Hvor lenge er det vanlig at de holder på sånn? Og når bør jeg begynne å bekymre meg? En natt var det så ille (i mine øyne) at jeg skilte dem, men da ble de deppa begge to og jeg satte dem fort sammen igjen. De er jo glad i hverandre, koser sammen og har det fint..
Har også vurdert en rotte til, men er usikker på om det er lurt når de holder på slik. Hva synes dere? Og når bør jeg i så fall introdusere den nye? Og hvilken alder bør nykomlingen være?
Blir veldig takknemlig for svar!

[Marit Fosen]

Hvis det bare er ypping med å legge i bakken, og ingen slossing hvor det oppstår skader, er det ingen grunn til bekymring. Denne fasen kan ta litt tid. Det er kanskje lurt å vente med å introdusere en tredje rotte til rangen er avklaret. Babyer er alltid lettest å introdusere. Jeg har introdusert 5 uker gamle babyer til voksne hanner flere ganger, og det har vært helt ukomplisert og problemfritt. Men selvfølgelig - det må være hanner som fungerer i flokk og ikke har adferdsproblemer.

[Idafredrikseen]

Hvis det bare er ypping med å legge i bakken, og ingen slossing hvor det oppstår skader, er det ingen grunn til bekymring. Denne fasen kan ta litt tid. Det er kanskje lurt å vente med å introdusere en tredje rotte til rangen er avklaret. Babyer er alltid lettest å introdusere. Jeg har introdusert 5 uker gamle babyer til voksne hanner flere ganger, og det har vært helt ukomplisert og problemfritt. Men selvfølgelig - det må være hanner som fungerer i flokk og ikke har adferdsproblemer.

Tusen takk for svar! Som sagt har jeg aldri sett noe sår eller skade, de bare legger hverandre i bakken, "bokser" og jager hverandre, men av og til ser og høres det veldig voldsomt ut. Eldstemann sto jo alene lenge, mens minsten har aldri vært alene. De er veldig sosiale og ligger ofte sammen og sover, de har aldri vist tegn til aggressivitet før, så vil tro at det går greit å introdusere en liten en:) men kommer nok til å følge rådet ditt om å vente til rangen er klar og de vet hvem som er sjef. (Må uansett vente til en rotteoppdretter i nærheten skal ha kull, så det kan jo bli en stund til) igjen, tusen takk for svar og tips

[Idafredrikseen]

Hvis det bare er ypping med å legge i bakken, og ingen slossing hvor det oppstår skader, er det ingen grunn til bekymring. Denne fasen kan ta litt tid. Det er kanskje lurt å vente med å introdusere en tredje rotte til rangen er avklaret. Babyer er alltid lettest å introdusere. Jeg har introdusert 5 uker gamle babyer til voksne hanner flere ganger, og det har vært helt ukomplisert og problemfritt. Men selvfølgelig - det må være hanner som fungerer i flokk og ikke har adferdsproblemer.

Hei igjen! En liten oppdatering fra oss.. I dag oppdaget jeg for første gang et sår på yngstemann. Det ser ikke stort ut, men han ville ikke la meg ta han ut av buret så jeg har ikke fått kikket ordentlig på det. (Han pleier alltid å ville ut..)Såret var på strupen hans så nå blir matmor selvsagt bekymret. Hva bør jeg gjøre? Såret i seg selv var jo ikke store greiene, men er jo veldig redd for at det skal gå verre neste gang. Det at han plutselig ikke vil ut av buret bekymrer meg også. Håper du har noen kloke råd til en fortvilet matmor :trist: