Urd minte meg om en hund på måten hun beveget seg, hun løftet liksom hodet litt opp og galloperte veldig skjelden. Hun var også veldig lite rotte i oppførselen. Hun ble nesten aldri redd og løp ikke å gjemte seg som de andre. Hun bare så på "hendelsen" og travet videre. Urd var også en skikelig klyper. Som sagt så var hun kjempe glad i mat, og alt hun gikk forbi tok hun et bit av- fjernkontroller og tær levde farlig. 
Urd var veldig skeptisk til mennesker og livet i begynnelsen, men etterhvert ble hun trygg på oss og veldig selvsikker. Ved noen dyrebare stunder lå hun og lot oss kose med henne. De siste månedene ble jeg bare mer og mer kjent med henne og jeg angrer på at vi ikke prøvde å operere henne når vi oppdaget kulen før sommeren. Vurderte da at pga luftveis problemene og alderen så var det best å la henne gå når kulen begynte å påvirke formen hennes. Som dere ser så tok det veldig lang tid, og Urd var i disse månedene i bedre form enn da hun kom til oss. Trist å tenke på nå, men man lærer vel så lenge man lever. Kulen til Urd var nå blitt så stor at den gjorde at hun krummet ryggen når hun beveget seg, sammen med veterinær bestemte vi derfor at hun skulle avlives. Hun døde i dag kl 19.50 på Groruddalen Dyreklinikk. Trist, men godt å vite at hun hatt det fint dette siste halvåret av sitt liv. Er takknemlig for den tiden vi fikk med henne, hun var en stor personlighet!
...Nå er hun ihvertfall fri for kuler og all slags sykdom!!