Våre adlyder dessverre kun lyden av matskålen, men de har trent seg selv til å glefse etter alt som er nærmere sprinklene enn 1 cm. Kjempegøy...
En av våre nå avdøde rotter, Lille My, drev litt med agility en sommer. Det var utrolig morsomt, men veldig krevende for meg. Rotter er smarte dyr og My'en vår så gjerne sitt snitt til å stikke utenom hindrene om jeg ikke var kjapp nok med lokkematen. En annen av Mys nå avdøde burkamerater, Toffa, kunne selv på gamle, fete og nærmest giktiske dager slå til med lynraske ninjabevegelser mot enhver idiot som prøvde å ta fra henne mat, men det var dessverre heller ikke et triks jeg kunne ta æren for. :rottehode: Men; vi har hatt mange som har lydt navnet sitt, eller iallefall lyden av stemmen min, særlig blant de deilige herremennene vi har hatt.
